Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Fåberg ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
251
Fagbevegelsen
kan på denne måte ofte holdes nokså konstant fordi f.
varierer på de enkelte mottagersteder samtidig som
summen av signalene fra de forskjellige steder forblir
nogenlunde konstant. Det er laget forskjellige
antifadinganord-ninger, hvis opgave det er å regulere mottagernes
forsterkning automatisk efter de innkommende signalers
styrke. Blir signalene svakere, økes forsterkningen for
så igjen å reduseres når f. bevirker at signalstyrken
tiltar. Forutsetningen for at et sådant antif.-system kan
benyttes er imidlertid at signalstyrken aldri blir så liten
at signalene forsvinner eller dekkes av eventuelle
forstyrrelser. For forvrengningsf. er anordningen ubrukelig.
Fagbevegelsen (jfr. art. Fagforeninger, bd. III).
–F.s hovedgren har i det siste tiår fulgt den samme
utvikling som den politiske arbeiderbevegelse. Mens det
ennu omkring 1920 — 21 kunde være ytterst usikkert
hvorvidt den reformistiske f. som efterhånden på ny
samlet sig omkring det faglige byrå i Amsterdam, vilde
bli den sterkere faktor i Europa, eller om den Røde
faglige Internasjonale som var organisert i tilslutning
til den 3. Kommunistiske Internasjonale kunde få
overtaket, er det ti år senere klart at det er blitt
Am-sterdam-internasjonalen som har erobret de européiske
arbeidermasser. I Vesteuropa var dette den første
internasjonale arbeiderorganisasjon som blev gjenopbygget
efter krigen, og den medvirket i høi grad til å skape
det grunnlag som i 1923 muliggjorde foreningen av
Wien-internasjonalen og 2. Internasjonale til den
Socialistiske arbeiderinternasjonale i Hamburg. Denne
politiske arbeiderinternasjonale satte da også som en
av sine meget få optagelsesbetingelser at partiene
anerkjente Amsterdam-internasjonalen som den eneste
faglige verdenssammenslutning. Den politikk som innenfor
de til Amsterdam tilsluttede fagorganisasjoner har vært
ført overfor kommunistene, har i høieste grad medvirket
til å ødelegge deres betydning innenfor den européiske f.
I enkelte land — som i Frankrike og Tsjekkoslovakiet —
opstod helt selvstendige kommunistiske fagorganisasjoner.
De kommunistiske partiers tilbakegang og opløsning har
virket tilbake på disse organisasjoner. Det er vanskelig
å opgi den Røde faglige Internasjonales medlemstall;
men i det vesentlige innskrenker den sig nu til å
omfatte de store russiske fagorganisasjoner og små
opposisjonelle grupper i Vesteuropa. Ams t e r d a m - i n t e
r-nasjonalen (Internasjonale fagforeningsforbund) er
bygget op på grunnlag av de enkelte lands landsorgani
sasjoner. Det er imidlertid ingen sterk og økonomisk
velfundert organisasjon tross sin tallmessige styrke. Den
regnet i 1930 med 13 500 000 medlemmer. De sterkeste
av dens organisasjoner hadde ved denne tid Tyskland
med 4 860 000, England med 3 670 000, Østerrike med
766 000 og Frankrike med 640 000 medlemmer.
Am-sterdam-internasjonalens utvikling har ført den til et
stadig mere intimt samarbeide med den Socialistiske
arbeiderinternasjonale. Dels har samarbeidet i en
årrekke vært drevet i reparasjonsspørsmålet, og senere
er der også av de to internasjonaler nedsatt en
felleskomite for å fremme avrustningsspørsmålet.
Amsterdam internasjonalen har også i nogen utstrekning
søkt å organisere internasjonale aksjoner, som
kortvarige boikotter av reaksjonære land. Dens egen
slagkraft har imidlertid vist sig liten. Dens vesentlige
arbeide er blitt koncentrert om samarbeidet mellem de
enkelte lands organisasjoner og arbeidet innenfor
Folkeforbundet gjennem det Internasjonale arbeidsbyrå i
Genf. Denne utvikling er stort sett falt sammen med
en tilsvarende innen den Socialistiske
arbeiderinternasjonale. I det store og hele er
Amsterdam-interna-sjonalen enhetlig i sin antikommunistiske politikk og i
sin reformvirksomhet innen Folkeforbundets organer.
En opposisjon dannet imidlertid i årene 1925—27 de
engelske fagforeninger, som gjennem den engelsk-russiske
komité arbeidet for en tilnærmelse mellem Amsterdam
og Moskva og søkte å bane vei for en organisatorisk
forening. Dette arbeide strandet på den bestemte
motstand som ikke bare Amsterdams ledelse, men også den
Kommunistiske Internasjonales ledelse la for dagen. — I det
internasjonale faglige samarbeide spiller de enkelte
faglige forbundsinternasj onaler en langt større
praktisk rolle enn Amsterdam-internasjonalen. Disse
forbunds-internasjonaler omfatter i hvert enkelt land de faggrupper
som naturlig hører sammen (skotøiarbeidernes,
bygningsarbeidernes etc.). Deres økonomiske evne er større, og
de kan i større utstrekning tre aktivt støttende til under
kamp. Deres praktiske betydning ved det
internasjonale samarbeide rekker betydelig lenger enn
hovedorganisasjonens. De er reelt, om ikke formelt, den
organisatoriske grunnstamme i Amsterdaminternasjonalen,
og de østerrikske organisasjoner har da også gjentagne
ganger optatt forslag om at hovedorganisasjonen skal
bygge på disse forbundsinternasjonaler, ikke på de
enkelte landsorganisasjoner. De russiske fagforeninger
står utenfor så godt som alle disse
fagforbundsinterna-sjonaler. De er efterhånden kommet dit hen i de siste
ti år. De norske fagforbund, som står tilsluttet de
respektive fagforbundsinternasjonaler, uten at den norske
landsorganisasjon dog står tilsluttet Amsterdam, har i
en rekke år forgjeves arbeidet for å få russerne inn i
disse. Likesom den engelsk-russiske komités
bestrebelser er dette strandet både på motstanden hos
for-bvmdsinternasjonalenes antikommunistiske ledelse og på
russerne selv. Efter denne utvikling er da forholdet
blitt at skillet næsten overalt er trukket mellem russerne
og de vesteuropéiske fagforbund. En rest fra disse
forsøk var for de norske fagforbunds vedkommende en
rekke gjensidighetsoverenskomster med de russiske
fagforbund. Disse overenskomster har imidlertid vært sterkt
bekjempet fra de forbundsinternasj onalers side som
også de norske forbund tilhørte, og mere og mere er
de efterhånden bortfalt. Programmessig stiller den
européiske f., slik man møter den i Amsterdam og i
forbundsinternasj onalene, sig på den marxistiske socialismes
grunn. Det er imidlertid gått den som det er gått de
store socialdemokratiske partier. Den er i stigende
grad blitt innpasset i de borgerlig-demokratiske staters,
apparater gjennem lovgivningen. Et stadig sterkere
tilsig fra mellemklasselag førte i mange land handels- og
kontorfunksjonærer, kommunale og statlige arbeidere
og funksjonærer etc. inn i dens rekker. I stadig
stigende grad har de demokratiske stater hatt behov for
autoriteter som kunde optre på vegne av disse
organiserte masser, og man har da i lovgivningen gått over
til å regne med disse organisasjoner som ledd i det
bestående samfunds apparat. En viss motstrømning er
der gått i enkelte land i retning av å nekte
funksjonærer i offentlige funksjoner den organisasjonsrett
arbeiderne for øvrig har. Den lovgivning som er opstått
omkring f., gir den først og fremst rettigheter som den
legale representant for den arbeidende klasse, og går
ut fra dens beståen ved oprettelsen av arbeidsretter,
voldgiftsretter etc. På samme tid som den gir f. disse
rettigheter, søker lovgivningen dog å begrense dens
betydning. Enkelte steder (England) har lovgivningen søkt
å berøve de politiske arbeiderpartier det
organisatoriskøkonomiske grunnlag de har i f. ved å forby
fagorganisasjonen å yde økonomisk bidrag til politisk virksomhet.
Andre steder (Norge) har loven satt strenge
bestemmelser for hvor langt den fagorganiserte kan gå i
påvirkningen av streikebrytere eller blokadebrytere. Likeså
setter den bestemmelser som ofte kan føre til at man
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
