Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Film ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
275
Filmcensur—Filter
276
datter» (Breistein). Av andre norske f. efter 1920 kan
nevnes «7 dager for Elisabetli» (Roede), «Fjelleventyret»
(Sinding—Ivarsson), «Glomdalsbruden», (Svenska Bio),
«Trollelgen» (Lundef.), «Lajla» (Norrøna), «Kaksen på
Øverland» (G. A. Olsen), «Kjærlighet på pinne» (Skard),
«Markens grøde», «Himmeluret», «Fager er lien». I 1931
kom «Den store barnedåpen» (Einar Sissener og Tancred
Ibsen), og den første eventyr-f. «Prinsessen som ingen
kunde målbinde» optatt av Kommunernes Filmcentral.
— For skole- og kultur-f. har overlærer Per Kviberg
ledet optagelsen av en del undervisnings-f. — Av
norske skuespillere som har deltatt i norske f.-optagelser
kan særlig nevnes Egil Eide, Harald Stormoen, Hauk
Aabel, Einar Tveito, Rydland, Sissener, og Schwensen
samt Aase Bye og fl. Også Svensk F.-industri har optatt
norsk f. delvis med norske skuespillere (Brunius), «Et
farlig frieri», «Synnøve Solbakken» og «Teqe Viken.»
Filmcensur, se Kinematograf (suppl.bd.).
Filmkontroll, se Kinematograf (suppl.bd.).
Filmkunst er nu et almindelig uttrykk for innspilt
film. Skjønt filmen likeså litt som fotografiet i og for
sig er annet enn teknikk, har dog filmen tatt
kunstneriske hjelpemidler i sin tjeneste og har skapt en egen
skuespillkunstart i filmskuespillet. Der finner vi
alle genrer, pantomimen, dansen, historisk film,
eventyr-og sagnfilm, filmdramaet, lystspillet og grotesken. Hvor
den estetiske virkning er stilt i bakgrunnen, anvender man
dog bare betegnelsen underholdningsfilm. Et rammende
uttrykk for stumfilmen er det kanskje når man betegner
filmen som «en ordløs diktning i ordløs reproduksjon». F.
brukes også for å betegne den sceniske kunst som
fotograferes i film og er bestemt for filmfremvisning
(projeksjon). Den skiller sig fra annen scenisk og dramatisk
kunst deri at de optredende skuespillere må virke
sterkere i mimikk og bevegelse enn ellers og for øvrig med
virkemidler som vil ta sig ut i fotografisk gjengivelse.
Der kreves av filmskuespilleren en sterk åndelig
kon-centrasjon, og han må i mimikken gi uttrykk for
sjelelivet og særlig alle følelser i korte, ofte løsrevne scener.
En film må bygges op over en bærende idé og føres
målbevisst frem. Jo mer alle medvirkende er optatt av
filmens vesen, jo bedre kunstverk får man. Dens
billeder eller scener må i en viss skiften gi uttrykk for
kunstnerisk rytme. Alt dette bæres frem av en
kunst-nerpersonlighet, regissøren. Han hersker da også
uinnskrenket over alle medvirkende — de tekniske
hjelpere, filmarkitekt, lyseksperter, fotografer og ikke minst
skuespillerne. Alle må underkaste sig hans ledende vilje.
Det er særlig i perioden 1912—17 at f. skapes. De
verdensberømte regissører som W. Griffith, Rex Ingram,
Ince, de Mille, Tucker og Lubitsch, samt svenskene
Stiller og Sjostrom har hver for sig gjort sin store
innsats i f. Med nærbilleder har man skapt de fineste
nyanser i mimikken, med uskarpe billeder legges
stemningen inn, med høide- og lengdeperspektiver får man
oversikt i store massescener. Nevnes bør det også
hvorledes man med detaljer av hender og føtter har kunnet
frembringe nye midler for karakteristikk. I filmen har
man også lagt inn moderne scenisk kunst å la Reinhardt.
— Forut for regissørens utøvende arbeide må
filmmanuskript foreligge. Der forfattes som originale
arbeider en rekke filmmanuskripter. Av de store forfattere
har italieneren d’Annunzio efter opfordring av Mussolini
levert originale filmmanuskripter, men for øvrig hørte
det inntil lydfilmen kom til sjeldenhetene at fremragende
forfattere skrev direkte for filmen. Alle er de dog sterkt
interessert for å få sine verker filmatisert. Erfaring viser
nemlig at en bok som er filmatisert, kan gjøre regning på
€t efterfølgende stort boksalg, og en populær bok kan som
regel også gjøre regning på godt besøkte kinematograf-
forestillinger hvis filmen for øvrig er godt laget.
Virkningen av det samme verk i bokform er dog høist
forskjellig fra den filmatiserte. Filmens opgave er nemlig
i sammenheng å illustrere bokens handling hvor
gjerningene taler for sig, og når det gjelder karakteristikk
av personer, må også den fremgå av handling, bevegelse
og mimikk, mens boken i ord forteller, beskriver og
beretter og har en rekke avsnitt som filmen overhodet
ikke kan ta med. Boken må da også for en stor del
overlate til individuell fantasi å forestille sig hvordan
personer og situasjoner tar sig ut. Filmen må finne
den almene opfatning og fiksere alt i logisk konsekvens.
Ved filmatiseringen kan man altså ikke bruke den trykte
bok, slik som den foreligger, hverken i romanform, i
skuespillet eller operaens form. Der utarbeides først en
oversikt Sver en slags filmomdiktning, den såkalte
filmfabel. Så blir stoffet utvidet i en ny fremstilling hvor
handlingene opdeles i scener og man har fått det såkalte
scenarium. Stoffet får så en ytterligere detaljert
behandling og f.-manuskriptet er ferdig. Nu begynner alle de
forberedende arbeider med optagning av naturscener,
konstruksjoner og opbygninger i de store filmatelierer
som i de større land på grunn av sitt omfang og sin størrelse
i almindelighet betegnes som «filmbyer» hvor tusener av
mennesker har sitt arbeide på nær sagt alle tenkelige
felter, utelukkende for filmoptagelsens skyld. Her treffer
vi arbeidere og håndverkere av alle slag, teknisk kyndige
arkitekter og ingeniører, malere, billedhuggere, men
frem-foralt filmskuespillere og artister i stort utvalg. En av
regissørens største opgaver er nemlig å kunne velge de
rette personer i rollebesetningen og han må ha og har
også alltid et rikholdig utvalg — ofte en ren
massetilstrømning, hvorav kun en enkelt, lykkelig, gjerne for
en kortere tid, opnår å bli filmstjerne. For å gi et lite
inntrykk av omfanget, kan man nevne at der for
optagelsen av en enkelt scene i en film var 20 000
medvirkende mennesker. — I året 1929 gjør lyd-og talefilmen
(se Lydfilm, suppl.bd.) for alvor sitt inntog på
filmmarkedet. I sitt første stadium har den skyllet over
verden en flom av varietéfilm, hvor det flotte utstyr har
dekket over de oratoriske og fonetiske ufullkommenheter.
Den behersker nu fullstendig markedet. Der produseres
nok ennu selvstendige stumfilm, og da av en utsøkt kvalitet.
Filmens opgave, å illudere virkeligheten, er dog ikke løst
bare med lydfilmen. Foran sin løsning står også
farvefilmen og plastisk film.
Filologisk eksamen, i dagligtale navnet på den
sproglig-historiske embedseksamen. F. e. brukes mest om
den høiere grad, lektoreksamen (s. d.), men anvendes
også om adjunkteksamen (s. d.) i sproglig-historiske
fag. I sitt hovedfag må lektorkandidatene bl. a. levere
en spesialavhandling enten over selvvalgt eller over
op-gitt emne. Fortegnelse over disse spesialavhandlinger
trykkes hvert år i universitetets matrikkel. Derimot
blir avhandlingene selv ikke alltid trykt, selv om de
for filologenes vedkommende ofte vilde interessere en
større lesekrets. — Titelen stud. mag. og cand. mag.
er ikke lenger forbeholdt bare filologer, men tilkommer
også studenter og kandidater til adjunkteksamen i
realfag. Se G a n d i d a t u s. De studerendes antall er også
for filologenes vedkommende nu meget høit, — i
høstsemestret 1929 559. (Eksamensreglement 12. novbr. 1920,
6. febr. 1925, 13. april 1928 og 9. mai 1930.)
^ Filter benyttes bl. a. i elektroteknikken som betegnelse
på et apparat eller system ved hvis hjelp man av en av
flere frekvenser sammensatt vekselstrøm kan skille ut en
eller flere bestemte frekvenser eller et bestemt
frekvensbånd for enten å nyttiggjøre sig de utskilte frekvenser
eller de frekvenser som blir igjen. F. benyttes også i
forbindelse med likerettere (se Elektriske likerettere.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
