Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Husmann ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
435
Hvem er hvem
436
selve fangstfeltet, — enten ved faste stasjonsetablissementer
eller særlig i nyere tid ved de såkalte flytende hvalkokerier.
Skaperen av denne fangstmetode var Svend Foyn, og man
kan sette 1868 som året for fangstens begynnelse. Fangsten
bredte sig snart utover større deler av Nordhavet. På kysten
av Finnmark blev fangsten drevet fra 1868 til 1904, da der
blev innført totalfredning. Hvalfangst efter norsk metode
overførtes til Island (1882), Færøiene (1893), Shetland
(1903), Hebriderne (1904), Irlands vestkyst (1908),
Svalbard (1903\ New-Foundland (1898) og Østasia (1889).
Over alt blomstret bedriften hurtig op, men gikk efter
et kortere eller lengere tidsrum tilbake, da
hvalbestanden viste tydelige tegn på tilbakegang. Fangsten blev
overalt drevet vesentlig av norske mannskaper med
bruk av norsk materiell og utrustning i fremtredende
grad. Fangsten i disse nordhavsstrøk kulminerte i 1905.
Der var da 24 selskaper i virksomhet. 63 hvalbåter
avsøkte feltene og fangstutbyttet utgjorde 82 900 fat olje
og ca. 60 000 sekker guano, kraftfor og benmel.
Bedriften som var utgått fra Tønsberg, koncentrerte sig mer
og mer om den sydlige del av Vestfold, og det blev mer
og mer tydelig at hvalfangsten holdt på å bli en
spesial-bedrift for Tønsberg, Sandefjord og Larvik med
omliggende landdistrikter. Her fikk bedriften efterhvert en
økende betydning for det almindelige næringsliv også
derved at der i hvalfangstens følge litt efter litt vokste
frem en rekke bedrifter hvis hovedopgave det blev å
levere materiell og utrustning for den økende fangstflåte.
Året 1904 betegner et vendepunkt i hvalfangstens
utvikling. Hvalfredningen på Norges kyst trådte i kraft, og
den ledigblevne flåte måtte se sig om efter nye
fangstfelter. Det var på dette tidspunkt Svalbard blev optatt
som fangstfelt, og det var på grunn av dette fangstfelts
eiendommelige forhold at bruken av det flytende
hvalkokeri som basis for fangsten be^iynte å slå igjennem.
Det første som flytende kokeri særlig utstyrte skib
utrustedes i 1904 av Chr. Christensen, Sandefjord. Det
viste sig meget formålstjenlig og blev av så avgjørende
betydning for hvalfangstens videre utvikling at denne i
sin nuværende utstrekning ikke kan tenkes uten det
flytende kokeri. Høsten 1904 førte kaptein C. A. Larsen
den første moderne h.-ekspedisjon til Sydhavet. Han
anla for regning av det argentiske selskap Cia. Argentina
de Pesca fangststasjon på Syd-Georgia, og sydhavsfangsten
begynte. Året efter sendte Chr. Christensen den første
ekspedisjon med flytende kokeri til farvannene ved
Syd-Shetland. Han fant begge steder en meget stor
hvalbestand, og i de nærmest påfølgende år utrustedes en
hel rekke norske fangstekspedisjoner til disse farvann.
Der blev også utrustet en rekke utenlandske
h.-ekspedisjoner. Fangstmengdene øket år for år og bragte en
uanet opsving i denne bedrift. I 1908 begynte et norsk
selskap hvalfangst på kysten av Afrika. Også her fant man
hval i stort antall, og i løpet av få år blev der startet
en lang rekke av h.-ekspedisjoner til fangst på de
forskjellige fastlandskyster syd for ekvator. Hvalfangsten
var blitt til en verdensomfattende bedrift. I 1913
nådde den en foreløbig kulminasjon. Der blev da av
norske selskaper fanget 18 186 hval, og oljeproduksjonen
var 590 062 fat. Der var 24 faste stasjoner og 32
flytende kokerier med 149 hvalbåter. Utenlandske
selskaper hadde samme år en fangst av 7 487 hval.
Oljeproduksjonen var 176 175 fat som blev tilvirket på 23
faste stasjoner og 5 flytende kokerier med 97 hvalbåter.
Verdenskrigen førte til en sterk nedgang i h. bedriften,
og verdensproduksjonen av hvalolje kom først i 1923 op
til den høide den hadde nådd i 1913. Med undtagelse
av et lite tilbakeslag i 1924 har bedriften siden vært i
sterk og uavbrutt vekst. Den internasjonale statistikk
viser følgende tall:
År. Antall fangede hval. [-Oljeproduksjon-] {+Oljepro- duksjon+} i fat = V6 tonn. Antall faste
stasjoner. Antall fl\tende kokerier. Antall
hvalbåter.
1923 . . . 18 120 817 314 29 16 174
1924 . . . 16 839 716 246 32 19 194
1925 . . . 23 253 1 040 408 37 22 234
1926 . . . 28 193 1 152 536 36 23 234
1927 . . . 23 915 1 176 382 34 22 232
1928 . . . 23 224 1 319 294 30 20 221
1929 . . . 27 566 1 867 848 25 30 237
1930 . . . 37 674 2 799 042 26 43 336
I 1931 er den samlede produksjon ennu meget større.
Når produksjonen i de siste år viser en så voldsom
stigning. skyldes dette en sterk utvidelse av fangstfeltene og
en tilsvarende økning av de flytende kokeriers størrelse
og produksjonsevne. Hånd i hånd hermed har gått en
stadig bedre utnyttelse av de fangede dyr. Mens fangsten
av hval på sydhavsfeltene tidligere var avhengig av
konsesjoner, begynte et selskap i 1925 hvalfangst i
Sydhavet uten sådan konsesjon. Fangsten skulde drives på
det frie hav og uten den faste og nærsagt daglige
forbindelse med land, som man hittil hadde hatt, dels av
hensyn til råstoffets oparbeideise og dels av hensyn til
kokeriets forsyning med vann. Dette skritt var for øvrig
allerede tidligere antydet, men blev nu helt
gjennem-ført. Vedkommende kokeri var også forsynt med en
ophalingsslipp innbygget i skibets akterende så hvalen
om nødvendig kunde tas hel ombord for oparbeidelse
og nyttiggjørelse. Fangsten gikk utmerket, og flere av
de selskaper som hadde konsesjoner, gikk delvis over til
den samme driftsmåte. Opmuntret av de gode
fangstresultater blev der av en rekke nye og eldre selskaper
utsendt et økende antall av til dels meget store flytende
kokerier for å opta fangst langs den s^^dpolare iskant.
Fangstfeltet strakte sig siste sesong 1930—31 fra
Syd-Shetland i vest og til Rosshavsmunningen i øst.
Kokeriene som i de første år de anvendtes, var skib på 4—
6 000 tonn, har øket i størrelse og produksjonsevne med
de stigende krav så der nu er en rekke flytende kokerier
med en størrelse av 20—25 000 tonn og med en
produksjonsevne av 1 500—2 500 fat olje pr. døgn. Samtidig
har den eldre hvalbåttype forlengst måttet vike plassen
for større og mer hurtiggående fangstbåter med en stadig
økende sum av hestekrefter som gir båten en større
slepeevne, et raskere jag og en større aksjonsradius.
Der er i de senere år gjort meget for å innsamle
statistikk og andre oplysninger som kan kaste lys over
hvalbestandens størrelse og over dyrenes liv og
vandringer. Dette arbeide er fortrinsvis blitt drevet ved
Hvalfangerforeningens kontor i Sandefjord, I England
har man i en årrekke søkt å belyse disse og andre
beslektede spørsmål gjennem «Discovery»-ekspedisjonens
omfattende arbeide. I 1929 fikk man i Norge en
hvallov som tar sikte på å kontrollere hvalfangsten med en
bedre utnyttelse for øie, (jfr. Fiskeri, supp.bd.). [Litt.:
Johan Hjort, «Fiskeri og hvalfangst i det nordlige Norge»
(1902); «Discovery reports», vol. 1 (Cambridge 1929); Sigurd
Risting, avhandlinger og meddelelser i «Norsk
fiskeriti-dende» 1903 —25 og i «Norsk hvalfangsttidende» 1913
—21; d. s. «Av hvalfangstens historie» (Kra. 1922) og
«Whales and whale foetuses», Conseil permanent
international pour l’exploration de la mer, (Copenhague 1928);
«International whaling statistics», publ. by the Committee
for whaling statistics (Oslo 1930).]
* Hvem er hvem, en håndbok som inneholder en
alfabetisk fortegnelse over et lands samtidige kjente menn
og kvinner med biografiske data. Den første «Who’s
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
