Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Intendantur ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
459
Internasjonale arbeidsorganisasjon
460
dels dens arbeide i India og andre koloniland. I en
rekke européiske land har den imidlertid tapt nær sagt
all betydning. De indre stridigheter innenfor det
russiske kommunistparti, som til enhver tid har vært det
bestemmende i den Tredje i. og innenfor I.s øvrige partier,
har gjort dens ledelse mindre fast. Den ledes nu til enhver
tid overensstemmende med den retning som har makten
i det russiske kommunistparti. Den Socialistiske
arbeider-!. har en fastere ledelse, men med mindre
organisatorisk makt. Siden stiftelsen 1923 er dens faste
generalsekretær dr. Fr. Adler, med byrå i Ziirich. Dens
formannsstilling har i de senere år vært besatt med
Emile Vandervelde og Arthur Henderson. Det er
forutsetningen at formannen ikke samtidig kan være medlem
av sitt lands regjering. Som dens betydeligste teoretiske
fører er i de senere år østerrikeren Otto Baner trådt frem.
* Internasjonale arbeidsorganisasjon. Den, er et
ledd i Folkenes forbund og har til formål å sikre
rettferdige og humane arbeidsvilkår for derved å trygge
verdensfreden. Tanken om mellemfolkelige avtaler om
sociale fornold opstod omtrent samtidig med de første
nasjonale fabrikktilsynslover 1 første halvdel av 19.
århundre og hviler på den betraktning, at arbeidervern
må gjennemføres nogenlunde ens i alle land for å
beskytte dem som ønsker å bedre sine arbeideres kår, mot
konkurransen fra andre, som «ligger efter». De tidligste
talsmenn for tanken var socialt interesserte
industridrivende som Robert Owen i England og Daniel Legrand
i Alsace. I 80-årene blev den tatt op av Schweiz’s
regjering, og i 1890 holdtes en internasjonal konferanse
i Berlin med representanter for 14 stater. I 1900 blev
i Paris oprettet en «Internasjonal forening for lovfestet
arbeiderbeskyttelse», som året efter fikk fast kontor i
Basel, og på grunnlag av foreningens utredninger blev i
1906 og 1913 holdt nye konferanser i Bern, som utarbeidet
utkast til konvensjoner om nattarbeide for kvinner og
unge arbeidere samt om hvitt fosfor i fyrstikkindustrien.
Versailles-traktaten av 28. juni 1919 gav dette samarbeide
et fremstøt som pionerene i århundret forut ikke hadde
drømt om. Traktaten fikk et eget — 13. — avsnitt med
overskrift «Arbeid», som i 40 artikler inneholder en hel
internasjonal social grunnlov og opretter et
internasjonalt parlament og et fast centralkontor for
arbeider-spørsmål. Den internasjonale institusjon som hermed
er skapt, teller for tiden 56 medlemmer, d. v. s. alle
civiliserte selvstyrte land, undtagen Amerikas Forente
stater, Egypten, Sovjet-Russland og Tyrkiet, samt enkelte
småstater. Dens årlige utgifter dreier sig om 7 å 8 millioner
kroner som bevilges på forbundets årlige budgett. De
officielle sprog er fransk og engelsk Virksomheten utøves
gjennem følgende tre organer: Generalkonferansen
— et slags «storting» — trer sammen minst én gang
årlig. Hvert land sender fire representanter, som formelt
opnevnes av regjeringen, men arbeidsgivernes og
arbeidernes faglige sammenslutninger foreslår en hver. Ved
denne sammensetning er «Arbeidskonferansen» som disse
møter også kalles, bygget på et nytt og karakteristisk
prinsipp som går igjen i hele institusjonen og er uttrykk
for solidariteten mellem de beskyttende og de
økonomiske krefter i samfundet — idéen om den 3-delte
representasjon: for regjeringene, arbeidsgiverne og
arbeiderne. Utsendingene, som kan være både menn og kvinner
og ledsages av sakkyndige rådgivere, optrer og stemmer
individuelt, mens i Folkeforbundsforsamlingene hver stat
representeres ved en ublandet regjeringsdelegasjon der
optrer som en enhet på vedkommende stats vegne. Fra
1919—31 har der vært holdt 15 arbeidskonferanser; i
Washington høsten 1919, sommeren efter i Genua og
senere hvert år i Genf (1926 og 1929, foruten den
vanlige, tillike en særskilt konferanse for sjøfartsspørs-
mål). Norge sendte delegasjoner til alle konferanser
undtagen sjøfartskonferansen 1929 og den almindelige
konferanse 1930 (fordi stortinget nektet bevilgning). De
norske arbeidsgivere var stadig representert, mens
Arbeidernes faglige landsorganisasjon i årene efter 1921,
fråsett 1925, ikke ønsket å medvirke til opnevnelsen.
Råds-s tyret har den utøvende myndighet, opnevnes for 3 år
og består av 24 medlemmer, 12 for regjeringene, 6 for
arbeidsgiverne og 6 for arbeiderne. De 8 «viktigste
industriland» Belgia, Frankrike, India, Italia, Japan,
Canada, Storbritannia og Tyskland opnevner hver ett
av regjeringsmedlemmene, de andre 4 velges av de stater
som generalkonferansens regjeringsgruppe utpeker; blandt
disse siste var i 1925—28 Norge. Styret velger selv sin
formann; 1919—31 Arthur Fontaine (Frankrike), 1931 —
Ernest Maheim (Belgia). Styret holder møte 4 ganger om
året, fastsetter dagsordenen for generalkonferansen, fører
overtilsyn med og ansetter direktør for Arbeidsbyrået.
Dette har sitt sæte i Genf og tjener som internasjonalt
socialdepartement under en direktør — siden 1920 den
tidligere franske socialpolitiker Albert Thomas med en
engelsk vicedirektør H. B. Butler — og et personale på
omkr. 400 funksjonærer, fordelt i forskjellige seksjoner
og rekruttert fra over 30 land, for flertallets vedkommende
fransk- og engelsktalende. Byrået forbereder gjennem
spørsmålsskrifter og utredninger de saker som
generalkonferansen skal behandle, våker over gjennemførelsen
av konferansens og rådsstyrets vedtak og varetar
forbindelsene med medlemsstatenes regjeringer og
arbeidsgivernes og arbeidernes sammenslutninger. Videre virker
det som «clearing-house» for sociale spørsmål ved å
innsamle oplysninger fra alle land gjennem filialer og
korrespondenter, bytteforbindelser, avisutklipp og andre
trykksaker. Materialet ordnes i byråets arkiv og
bibliotek (i 1931 på omkr. 300 000 bind), bearbeides og spredes
til medlemsstatene gjennem tidsskrifter og andre
publikasjoner på fransk, engelsk og andre sprog; på anmodning
fra regjeringer og sammenslutninger utreder byrået også
særlige emner, som i vedkommende land foreligger til
behandling. Hovedopgaven for
arbeidsorganisasjonen er å få istand internasjonale avtaler om sociale
forhold. I den anledning drøfter de årlige
arbeidskonferanser utkast til «konvensjoner» og «anbefalinger».
Vedtakene som krever Vs flertall, er ikke direkte bindende
for medlemsstatene, idet generalkonferansen ikke er
«overparlament». Men hver regjering plikter innen ett
år (under særegne omstendigheter 18 måneder) å
fremlegge dem for landets lovgivende forsamling for å få
avgjort om konvensjonsutkastene skal ratifiseres eller
anbefalingene gjennemføres ved lovstiftning eller annen
forføining. På denne vis er den offentlige mening i det
enkelte land sikret mulighet for å gjøre sig gjeldende.
Ved ratifikasjon blir en konvensjon traktatmessig
forpliktende, og gjennemførelsen kan fremtvinges ved
økonomiske og andre forføininger. Resultatet av
arbeidsorganisasjonens «lovgivningsvirksomhet» var ved utgangen
av 1931 31 konvensjoner og 39 anbefalingerom en rekke
arbeiderspørsmål, både i industri, handel, sjøfart og
landbruk, som f. eks. begrensning av arbeidstiden i industri
og handel, forbud mot kvinners og mindreåriges
industrielle nattarbeide, lavalder for barns arbeide i industri,
til sjøs og i landbruk, sjømenns hyreavtale og
hjemsendelse samt erstatning for arbeidsløshet ved skibsforlis,
ulykkes- og syketrygd, foreningsrett for landarbeidere,
tilsyn med utvandrere ombord. Antallet av
ratifikasjoner var 447, fordelt på samtlige konvensjoner og
medlemsstater. Norge hadde ratifisert 8, nemlig
konvensjonene om arbeidsløshet (1919), lavalder for arbeide
til sjøs og arbeidsformidling for sjøfolk (1920),
landarbei-deres foreningsrett, bruk av blyhvitt, og lavalder for kul-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
