Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Skolefilm ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
837
Skolefilm
838
og dyreliv, som på forhånd har fått sin anvendelse som
biprogram ved kinematografteatrene. I de siste år er der
også kommet til en del spesielle optagelser som tar direkte
sikte på undervisningen. Hittil foreligger der relativt
lite virkelig s. Dette har sin grunn i at s.-optagelser
ikke har vært noget lønnsomt foretagende. Markedet er
ennu altfor lite, idet skoler og institusjoner for
folkeoplysning i altfor ringe grad har evnet å ta filmen i sin
tjeneste. Skolen og pedagogene blev egentlig først vakt
til opmerksomhet da filmen var nådd frem til sine
største utskeielser med sensasjonsfilm av verste sort i
tiden fra 1907—10, og spørsmålet var da her som i
samfundet for øvrig, hvordan man kunde motvirke
filmens skadelige innflytelse på barn og ungdom. Kravene
formet sig om censur og forbud, og resultatet blev
kine-matograflover og lover om filmcensur i perioden 1910
—14. Men foruten denne mere negative innsats overfor
filmen, opstod der også et arbeide av mere positiv art.
Man stilte krav til kinematografene om å føre op på
sine programmer kultur- og naturfilmoptagelser. Det
engelske firma Urban trading company var sannsynligvis
det første som fikk istand den slags film, og oprettet en
egen filial, «Eclipse», for kulturfilmoptagelser. I
Frankrike optok firmaet Raligh & Robert, Paris, et lignende
arbeide. Fra disse to land blev der så spredt en rekke
kulturfilm på det européiske filmmarked. Arbeidet med
å erstatte den dårlige film med god og nyttig film førte
så til tanken om å ta filmen i undervisningens tjeneste.
I Tyskland blev der dannet en «kinematografisk
reform-forening». Lederen, rektor Herman Lemke, satte sig
som opgave å få istand et samarbeide mellem
produsenter, teatereiere, presse og pedagoger. Han kom også
i samarbeide med det engelske «Eclipse» og det franske
Pathé fréres som var begynt med kulturfilmoptagelser
i stor stil. De første forsøk var dog meget
mangelfulle, fordi filmene oftest var optatt uten saklig og
pedagogisk medarbeiderskap. I alle land forsøkte
derefter kinematografteatrene å gi s.-forestillinger. Hos oss
begynte Berg-Jæger med en del s.-forestillinger, hvortil
han innbød skolebarn og lærerpersonale. Tyskerne og
østerrikerne gjorde endog forsøk med et
organisasjonsmessig arbeide for å føre skolebarn til
kinematograf-teatre hvor der var opstilt et sammensatt s.-program.
Alle disse tiltak ophørte dog vesentlig av økonomiske
grunner, men også fordi de store kinematografbesøk ikke
vant lærerstandens bifall. Under Verdenskrigen blev
filmen i stor utstrekning anvendt som
undervisningsmiddel for dem som skulde utdannes som soldater,
sykepleiere e. 1. Undervisningen med film viste sig å gi de
hurtigste og beste resultater. Det er først efter
Verdenskrigen at tiden synes å være moden til å ta filmen i
undervisningens tjeneste. I Berlin oprettet «Ufa»
(Universum Film A/G) 1918 en kulturfilmavdeling. Dette
firma overtok også Tysklands militære filmavdeling.
Organisasjonsmessig søkte lærerstanden å samle de spredte
krefter i «Bilder Biihnen Bund deutscher Stådte», og
«Zentralinstitut fiir Erziehung und Unterricht», under
ledelse av professor dr. Lampe, fikk sin egen offentlige
avdeling for s - og kulturfilm. Denne arrangerte kurser
for lærere i bruken av film og apparater, gav råd og
pedagogisk veiledning for optagelser, samt godkjente og
klassifiserte skole- og kulturfilm. Kursene for lærere, som
også blev arrangert av «Deutsche Bildspielbund» er fra
1920 av godkjent og støttet av den tyske stat.
Deltagerne må avlegge en pedagogisk og teknisk prøve,
hvorefter de er berettiget til å drive undervisning med film.
Berlin har også bygget et stort s.-institutt (filmseminar).
I Østerrike dannet lærerne i Wien et «Film-und
Licht-bild-Arbeitsgemeinschaft» i 1923, og i 1926 blev det
østerrikske «Schulkinobund» dannet. I Wien fikk man
konsesjon på oprettelsen av 18 skolekinoer, og disse blev
lagt i de forskjellige bydeler. Her forevises om
formiddagen undervisningsfilm for skolene og om eftermiddagen
belærende og underholdningsfilm. Undervisningsfilmen
er tilpasset undervisningsplanene og cirkulerer efter en
tidsbestemt plan mellem skolekinoene. Også den
østerrikske stat har tatt sig av s. og trukket den inn i
undervisningsministeriets arbeidsfelt. Der er utarbeidet
filmserier som er tilpasset normalundervisningsplanene for
Østerrike. — I Schweiz er arbeidet optatt i de
forskjellige kantoner, og særlig i Basel har undervisningsfilmen
fått sin anvendelse i fastere former og med årlige
bevilgninger til filmundervisningen. — Arbeidet med å
danne skolefilmarkiver og å få katalogisert s. har
vært optatt i forskjellige land. Sverige har fra 1921 av
vært det ledende land på dette område, idet «Svensk
filmindustri» oprettet en egen skole-og
kulturfilmavdeling, under ledelse av direktør Gustaf Berg.
«Skolfilm»-avdelingen i Sthm. omfatter nu henimot 3 000 s. Disse
utleies til skolene rundt om i Sveriges bygder og byer,
og stilles gjerne til rådighet for skolene i bestemte
programmer som lærerstanden har opstilt efter «Svensk
filmindustris» katalog. — Det européiske samarbeide i
s.-saken tok sin begynnelse efter verdenskongressen i
Paris 1926, idet dr. G. Imhof tok initiativet til dannelse
av det européiske «Lehrfilmkammer», hvis første
president blev dr. De Feo, Rom. — Efter 1926 har
spørsmålet om filmen som undervisningsmiddel vært under
utredning i stat og kommune i de forskjellige land. I
Norge har man meget tidlig forlatt utredningsstadiet. I
1919 sendte redaktør Berg, Skien, på vegne av
«Kine-matografernes landsforbund» og «Kommunenes
filmcentral» en opfordring til kommunene om å utrede
spørsmålet om filmens anvendelse i undervisningens
tjeneste. En utredning blev levert av en komité i
1920, men ledet ikke til noget. Derimot førte en
prøve i Skien av skoleinspektør Ribsskog til positive
resultater. I 1919—20 avsatte Oslo bystyre tilsammen
100 000 kr. til forsøk og undersøkelser med filmen som
undervisningsmiddel. Oslo skolestyre blev derved satt
istand til å sette igang prøver i større stil med filmen
som undervisningsmiddel under ledelse av en filmkomité,
med overlærer Per Kviberg som formann og som leder
av filmundervisningen. Prøvene omfattet undervisning
med film, tilpasset undervisningsplanen i fem av byens
folkeskoler gjennem flere år. Det rikholdige materiale
blev samlet og bearbeidet og viste tydelig filmens
betydning for undervisningen. Særlig betydningsfullt var
det at filmen mer enn noget annet undervisningsmiddel
gav barna sikre og klare forestillinger og at deres
iakttagelser i alt vesentlig var absolutt riktige. Resultatet
av prøvene blev forelagt allerede i 1926 for den
Internasjonale filmkongress i Paris og vakte megen
opmerksomhet. De blev senere omtalt og utredet i de fleste
européiske land og i Amerika. På grunnlag av den
dokumentasjon som disse prøver gav, besluttet Oslo
skolestyre i 1928 å innføre filmen som
undervisningsmiddel ved skolene i Oslo, samtidig som overlærer
Kviberg blev utnevnt til leder av filmundervisningen.
I de fleste av Oslo folkeskoler er der nu filmapparater
og en beholdning av film som efter hvert er bearbeidet
og tilpasset undervisningen. De n. filmoptagelser fra
n. natur, næringsliv og dyreliv har vakt adskillig
opmerksomhet, således bl. a. ved filmkongressen i Wien
1931. I de fleste n. byer er nu s. forsøkt, og den står
som en av de skolereformer man gjerne vil få
gjennem-ført. Det som i særlig grad har bidradd til å løse
s.-spørsmålet, er de store tekniske forbedringer som er
gjort på s.-apparatenes område for å avverge
brandfaren. Film er meget brennbar og kan antendes bare
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
