- Project Runeberg -  Olav Audunssøn og hans børn / I /
195

(1927) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Ødemarken - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

195

lysning, da sira Hallbjørn dukket op ut av mørket.
Presten holdt an sin dampende hest, lutet sig utover
mot Olav:

«Jeg har tænkt paa dette — vi er nu to mænd
her som kan rende skier — om vi strøk sydover inat
og speidet?»

Olav sa, at det hadde han selv tænkt paa.

De kom ind i søkkmørkt og iskoldt hus i prestens
gaard — sira Hallbjørn hadde været hjemmefra siden
daggry, og hans husfolk var iseng. Langt om længe
fik han slaat ild og tændt lys. Det var for Olav som
det var mange døgn siden han gik i baaten i
Hestviken — natten hadde været god og drøi, færden
opover fjorden, og paa ski og indom i den ene
fremmede gaarden efter den anden monnet saa vel. Inde
fra kleven ropte sira Hallbjørn, om han vilde hvile
litt, før de la ivei, men Olav sa det var ikke raad at
spilde tid. Han la ned i nisteskreppen frossent brød
og kjøtt og en smørball som prestens dreng kom ind
med — husket paa, at han selv var draget
hjemmefra matløs og pengeløs; han hadde tænkt han skulde
ha været hjemom, før de drog ut. Men selve dette,
at nu bar det bent ut i ufreden med det samme, gjorde
ham let i sindet.

Sira Hallbjørn traadte ut. Han bar en glat,
gammeldags jernhat med sid nedfaldende skjerm og et
beksværtet lerretspanser over den blaa prestekjortelen
som han hadde styttet op, sverdet hang i en lærrem
over akselen. I haanden holdt han en slik lang
haandbue som engelskmændene og teledølerne bruker;
pilene raslet i sækken paa hans ryg. Olav kunde
ikke holde sig fra at si, med et litet smil:

«Du er budd til at synge mange mænds requiem
nu, fader min!»

Det för som en sittring over den andens skarpe,
høinæsede ansigt:

«Tempus occidendi, et tempus sanandi — du sa

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:24:00 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/audunsbn/1/0203.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free