Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Niels Chr. Brøgger: Jakob Wassermann og nazismen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JAKOB WASSERMAN N OG NAZISMEN
krefter som det er nesten umulig å skjelne
mellem. Et nattsort mørke hvor rettferdighet
bare er et begrep, hvor moralen er primitiv
og magisk, hvor dødens massevirkninger
lig-ner en naturens hevn overfor livets
massevirkninger, hvor det ikke er tale om nogen
utvelgelse, nogen skjebne, men om aksjoner
og reaksjoner, nakent og nesten ubevisst
liv, hvor det ikke dreier sig om et enkelt
individs personlige vilje, men om
utviklings-linjer så lange som fra apemennesket til
Pe-rikles, om rent biologiske forhold, om
men-nesket, om menneskedyret. Kulturen er bare
en tynn ferniss; et lite åndelig jordskjelv, og
den skaver av som dårlig maling. Et slikt
lite jordskjelv var, mener såvidt jeg forstår
Wassermann, verdenskrigen. Og
verdenskri-gens største og uboteligste virkning blir på
den måten den at massemennesket atter
en-gang blir frigjort; det flortynne kulturslør
som var vevet om det, blir spjæret som brent
papir. Verdenskrigen rullet teppet op for en
ny virkelighet, en virkelighet så forskjellig
fra den forlatte fra tiden før 1914 at ingen
lignelse kan anskueliggjøre den, undtagen
kanskje den om den legendariske Epimenides
som efter å ha sovet i syvogfemti år i en
kre-tensisk hule våknet op til en ny virkelighet.
I denne nye virkeligheten har nazismen en
plass. Jorden er skavet bort fra
massemenne-skets røtter; nakne gliser de en imøte.
Rett-ferdigheten styrtes som et gammelt avleggs
gudebillede; massemenneskets rettferdighet
er den primitive, prelogiske, tilfeldige, som
avgjøres ved ceremoniell ritus av sj amaner og
trollmenn; jødene er de utpekte syndebukker
for alt galt i verden, ikke ut fra nogen logikk,
men ut fra primitivt mentalt raseri, ut fra
„mystisk tenkning“; atter ser man hvor
lat-terlig alt snakk om raser er, for denne
mentalitet finner man igjen hos primitive stämmer
i Afrika og Asia. For å skalle av de siste
rester av kulturlaget preker disse nytidens apost-
ler hatets evangelium mot det; „når jeg hører
ordet kultur, tar jeg av sikringen på min
revolver"; kultur er degeneras jon,
objektivitet er jødisk sjofelhet og forfall, eksakt og
ærlig videnskapelig forskning er rasehån og
strider mot de rå og dystre urfølelser i den
tyske folkesjel.
Et kulturmenneske må regne alle disse
sist-nevnte voldsomme reaksjoner for utskeielser.
Og ganske sikkert kan man her slå fast at
massemennesket i disse ekstreme tilfelle så å
si „overskrider sin kompetanse". Utviklingen
lar sig ikke skru tilbake. Løsrivelsen fra et
møisommelig opbygget kulturmiljø betyr et
farlig brudd på menneskets biologiske
sam-vittighet, når reaksjonen blir så voldsom og
brutal som tilfelle er i vår tids Tyskland.
Nutidens tyskere er tross alt ikke vildmenn, de
er ikke fødte barbarer. Når de så rått blir
fravristet sin kulturarv, og navlestrengen til
Kant, Goethe og Schopenhauer blir skåret
over, former ikke bruddet sig lenger
naturlig. Massemenneskene har manet frem ånder
som de ikke selv er herre over lenger, og må
så pent finne sig i å være under pisken av en
Goebbels, en Rosenberg, en Streicher.
Sja-manene har tatt makten, og folkestammen er
helt i presteskapets hender. Naturnødvendig
må det da følge en ny aksjon, en reaksjon
på reaksjonen.
Selve avskallingen av kulturen spredte sig
som en smitte, en farsott, efter verdenskrigen,
en voldsom reaksjon på de „urokkelige
liberale sannheter" som blev slått fast og dyrket
i det nittende århundre, og som kulminerte
under victorianismens hykkelse og lett
stupide selvtilfredshet. Verdenskrigen lærte den
nye generasjon at alt var løgn.
Efterkrigstidens generasjon trodde ikke på noget, ikke
engang på at de selv eksisterte; de måtte
drikke og skeie ut med kvinner for å bevise
for sig selv at de levde (sml. Hemingway
„And the sun also rises"). Generasjonen efter
683
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
