Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Niels Chr. Brøgger: Jakob Wassermann og nazismen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NIELS CHR. BRØGGER
dem var i sin reaksjon villig til å tro på
nær-sagt alt; de var syke av ikke å tro; de rystet
som i feber for å komme til å gjøre noget,
forbedre verden, fornekte verden, ødelegge
verden; de var angrepet av det som
Wasser-mann kalder sjele-tetanusen, den dirrende
åndelige stivkrampe. Sjele-tetanusen utfordret
handling av sine patienter, handling for
en-hver pris, samme hvad eller hvorledes. Og
den nye nasjonalsocialistiske lære var
hand-lingsfyldt; gatekamper og marsj på geledd,
hese brøl og trusler, en ustanselig
valgagita-sjon, en stadig feberstemning, jakt efter nye
mål, ny vinning, nytt, nytt, nytt. Nazismens
største fare er kanskje nettop den at noget
alltid må skje; den må stadig vokse og vokse,
den kan ikke stå stille, da sykner den hen
og dør. En ustanselig politisk ekspansjon er
den logiske følge; her er ikke stedet til å
spå om hvorhen og hvordan en slik hektisk
ekspansjon skal ende.
Men menneskets biologiske samvittighet,
skapt gjennem utallige utviklingsfaser fra
protoplasmaets kjempemolekyler frem til den
storslåtte katedral av blod og eggehvite,
kvel-stoff og fosfor som nutidens menneske er,
tillåter ingen hensynsløs selvutslettelse gjen
nem en eneste snorrett følgerekke av
ufrukt-bare handlinger. Menneskets biologiske
samvittighet (eller „den indre stjernebane’’, som
Wassermann kalder den, i motsetning til den
ytre kosmiske stjernebane på himmelen)
betinger visstnok stadige mutasjoner, der er
ingen langsom, regelmessig, trinvis utvikling
som föregår, men den betinger ikke brudd.
Og rent utviklingsmessig sett er det en
av-grunnsdyp forskjell mellem brudd og sprang.
Den mikrokosmiske stjernebane har sine
lover såvel som den makrokosmiske, om enn
de må fortone sig uberegnelige for våre
plumpe måleinstrumenter. Det hersker
deter-minasjon også i det mikrokosmiske, det men-
neskelige, og den indre stjernebane kan ikke
brytes uten katastrofe, sygdom og død.
Nu er det også dem som regner nutidens
„moderne“ menneske, massemennesket, det
nazistiske (fascistiske) menneske for
døds-dømt. En slik anskuelse blir allikevel for
skje-matisk, og kan ikke tilstrekkelig begrunnes.
Det Tyskland, Italia, Spania,
Sovjet-Samvel-det gjennemgår idag, kan lignes med nye
jordstøt som følger på verdenskrigens
jord-skjelv. Det er både fødsel og død i det som
skjer, og det må innrømmes at det hele har
et katastrofe-artet preg. Allikevel kan jeg ikke
innrømme at selve mennesket er truet.
Men-nesketypen er underkastet veldige rystelser og
skakninger, mennesketypen river ned gamle
murer og bygger nye og groteske isteden,
mennesketypen lider og pines og kjemper
som under en sygdom eller en fødsel. Og
mennesketypen, massemennesket, det möderne
menneske, vil gå inn i fremtiden med et nytt
ansikt. Men mennesket, kulturmennesket,
ut-viklingsfasen fra apemennesket til Perikles,
står urokket; det føier en ny erfaring til sine
tidligere, og selve menneskestoffet influeres
lite av den nye mutasjon; erfaringene bør
bare skape et nytt og ennu rummeligere
ver-densbillede. For efter revolusjoner,
verdens-kriger, borgerkriger ligger som en gloende
sten igjen i asken selve menneskestoffet, som
utkrystalliserer sig stadig en tanke skarpere,
stadig en tanke klarere efter hver krise;
mennesket reiser sig igjen, tar sitt kors på sig dg
går videre. Summen av lidelser gjør ikke øiet
blindt, ikke øret døvt; selve lidelsen er et
regulativ for hjerte og hjerne, og det er her
de bittesmå forandringer langsomt, men
umerkelig föregår. Det er her den virkelige
kulturarv umerkelig hopes op, — en mektig
skatt som ikke kan forødes.
Den traumatiske tetanus har ennu ikke gitt
sig; verdenskrigens smitte er ennu ikke
til-intetgjort. Tyskland er et sitrende legeme,
684
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
