Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sigrid Undset: Madame Dorthea
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SIGRID UNDSET
MADAME DORTHEA
Förste kapitel av en ny roman
Da madame Dorthea gløttet på ytterdøren
presset vinden på, så pråsen som hun hadde
satt fra sig på gangbordet blev nesten blåst ut.
Hun lukket døren igjen. Med hånden på
klinken blev hun stående og lyttet til vindens
buldren om huset. Den spede lysflammen tok
sig op igjen og kastet sit flaggreskin bortover
tømmerveggene et stykke. Hun fælte medett,
der hun stod. Trekkvinden drog stønnende op
igjennem trappen til annet stokkverk, og det
var en blek lysning deroppe, — månen skinnet
inn gjennem gangvinduet. Hun visste jo godt
at de svarte klumpene inne i mørkekrokene
var bare kleskistene og tøi som hang på
veg-gene. Men hun kunde ikke komme over den
urimelige forskrekkelsen som var fart i henne
isted, da hun lukket op døren til huslærerens
værelse og fandt det tomt og mørkt og koldt.
Skjønt hun hadde jo visst det forut — ikke
herr Dabbelsteen heller var kommet hjem.
— Og forresten hadde det da vært værre
om han hadde vært inne. Nu kunde hun vel
ialfald gå ut fra at drengene var i følge med
ham. Selv om herr Dabbelsteen ikke i og for
sig var det mest betryggende selskap, — slett
ikke på en dag som idag, det hadde vært så
stor trafikk i veiene av førselsbønder. I
øie-blikket hadde det beroliget henne da Lars kom
tilbake med den besked, at i Lerviken hadde
ingen sett Dabbelsteen siden tidlig i
eftermiddags. Og han hadde bare såvitt vært innom
hos Else Dragon, — og børnene hadde ikke
engang vært med ham der; de hadde rendt
kjelkebakke i veien utenfor imens. Hadde Else
sagt —.
Ute silte vannet fra alle tak. Vindstøtene
bruste gjennem de gamle asketrær. Da blev
det vel slutt på føret som Thestrup hadde
vært så glad for, tenkte madame Dorthea
med-følende. Lindveiret hadde satt in så voldsomt.
Det klappret rundt om huset av vinduslemmer
som blæsten rusket i.
Hun förnam den dempede surr av stemmer
ute på kjøkkenet. De måtte få nyte sin matro.
Hvis ikke børnene var kommet hjem før
folkene hadde spist ferdig måtte jo alle karene
ut for å lete. Lars fikk ta sleden og kjøre ned
til Berger. Hvis han hadde havnet hos
kap-teinen så var nu Dabbelsteen neppe kapabel
til å gå hjem på sine ben.
Det hadde han nu likevel endda aldrig gjort
— absentert sig på den måten. når guttene var
med ham. Madame Dorthea hadde holdt sin
hånd over ham, skjønt hun måtte gi Thestrup
rett i det som han sa — at selv om
Dabbelsteen utvilsomt var et vel begavet ungt
men-neske, så var han en høist upålitelig mentor.
Ganske visst var det sån at hun næret en viss
88
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
