Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johannes Edfelt: Från bokhyllan - Anmälda böcker - Bull, Olaf, Samlede digte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRÅN BOKHYLLAN
Den, hvis dypeste angst
var ordet chanse,
som bare af kuldskjær
kydskhet vinket af
hver kommende fryd paa
tyve skridts distance,
og følte sig altfor træt
for lykkens krav —
ham har naturen ramt!
Han smuldrer stille
som en forfalden mur i
aaens slam!
Ham gaar det ilde, helte!
Ham gaar det ilde!
Livets laveste alger
fraadser paa ham!
Lika barn leka bäst: en människa av denna
art — fredlös, rättslös, utan
existensberättigande enligt de ideologier som år 1940
omsättas i handling — dras till de skygga och
på ett eller annat sätt av livet märkta och
slagna. Olaf Bull utgör intet undantag från
regeln. Medlidandet adlar många av hans
dikter; den skönaste av dem, som dikterats av
denna känsla, är kanske poemet om Elvira, den
fula flickungen som går på bal och som ingen
bjuder upp till dans. Med låtsteknik vill hon
skyla sitt nederlag: ett spelat betaget leende
skall få omgivningen att tro att hon vilar sig
efter sin sista vals! Men det brister till slut,
samtidigt med balens slutackord:
og over de brede læber,
uden et suk eller stønn
kom smertens lille linje,
som altid er evig skjøn!
Sådant hör i hög grad med till bilden av
denne diktare, men det avgörande intrycket av
Olaf Bulls poesi blir det av den skapande
människans kraft och den konstnärliga fantasiens
triumf. I den underbara dikten ”Gobelin”
kastar diktaren fantasiens, inbillningens
baldakin över verklighetens tristess. I ”Det nye
rum” upphäver den ensamme sin ensamhet
i kraft av sin dikteriska inlevelse, och
slutstrofen fastnaglar i giltiga ord diktarens och
människans seger:
Efter store smerter valgte jeg det, kjære,
forat digtets slag skal falde mere tungt!
Magten min var jordtat, men ved her at være,
søkte jeg mig selv et utenjordisk punkt!
For mens du er vant, at le og vederkvæges
i en elskers arme, salig og tilfreds,
vil en kjæmper sé, om jorden kan bevæges
fra et hjertes avgrund, utenfor dens kreds!
Om skapelsemysteriet, om inspirationens
förmåga av förvandling handlar också ”Mens og
morgenstjernen”, en av Olaf Bulls skönaste
dikter om den konstnärliga handlingens
betvingande makt. Diktaren, som vet, att han
kanske i denna stund bedrages av sin älskade,
skall ”skrive til en silkekjole” men överraskas
av diktens egen ande, som förvandlar hans
kval till flamma och vision:
Men han, som kanske visste, hvad der hændte,
sat foran lyset i sit kammer, stum —
en liten marifly paa haanden rendte
og var hans hele lykkeverdens sum!
Saa blev den var den fagre flammesolen
og bruste ind fortryllet i sin død —
og han skrev heftig væk for silkekjolen,
fordi en haard og himmelsk tvang ham bød!
Han kunde det fra før, at det at glemme
en længsel og en rædsel, det bestaar
i, drømmende og kold, at kunne klemme
med haanden over nerven i et saar —
saa han, som var ifærd med at beskrive
sin vé og vrede paa et silkeflor,
fandt pludselig om lysten her i livet
en storm af andre billeder og ord!
Skribenten har här dröjt vid bara ett par
framträdande, positiva drag i denne lyrikers
produktion. Men Olaf Bull var ett
överströmmande rikt ingenium, ett oerhört finstämt och
mångsträngat instrument, och mycket skulle
vara att tillägga: hans vibrerande och
sällsamma inlevelse i natur och landskap till
exempel. Hur fulländat låter han inte
människa och landskap, ande och natur,
sammansmälta i ”Metope” och ”Julie”! Numen adest!
Vi bli vid läsningen av sådana poem delaktiga
av det alstrande mysteriet självt, blod och ande,
”drøm og lidenskap” i gåtfull förening.
En av Olaf Bulls efterlämnade anteckningar
om liv och konst utsäger summan av denne
diktares erfarenhet av brist i livet som blir
vinning i konsten. Hans egen poesi illustrerar
sanningen av hans ord, en heroisk konstnärs
tro och testamente: ”Husk, hvorledes ulykken,
sykdommen og fortvilelsen presser ens
sjele-grenser langt ut mot idealet, risser op for en
idélinjer i luften, som en aldri ser når man
er lykkelig og igjen har trukket sig sammen!”
Johannes Edfelt
783
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>