Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 5. Maj 1942 - Ronald Fangen: Andet brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
til at arbeide med norske motiver, men han
hadde ingen engstelse for at det nationale
skulde forflygtiges på grund av fremmed
påvirkning. Tvertimot var vor fare hittil «en
national ensidigheds indesluttede
ubevegelig-hed», sa han i en tale til fedrenes minde som
Paasche refererer. «Men nu er avsperringens
tid forbi, nu kalder Norden på Norge, og
gjennem Norden det universelle liv i en
særpreget utvikling, en nordisk form som også for
os er den rette. Vi kan trygt møte de frygtede
påvirkninger; det som findes i dem av
fremmed og uegte vil vort lands natur og vort folks
vesen holde borte.» Det er klar herdersk tanke.
Bjørnson var ikke fuldt så sikker på at vi
hadde vundet frem til en pålitelig national
forankring, men hans tankegang var den samme
da han i 1856 skrev at det nok bar mot et
forenet Norden, men ikke før vi har arbeidet
frem de store krefter som ligger i vort folk,
ikke før vi fuldstendig er blit en nation, noe
for os selv; først da kan vi bli noe for
grannefolkene.
Romantisk er også uendelighetstrangen,
helhetskravet, synet for sammenheng mellem alle
åndslivets funktioner fordi de utspringer fra
et ledende princip, en samlende ide.
Viten-skapsmendene var ikke blit «specialister». De
sat ikke indemuret i hvert sit fag. Vitenskapens
og kunstens mend arbeidet for de samme mål
og hadde klar bevissthet om sit dype
fellesskap. Til det bidrog naturligvis den situation
de var i fra århundredets begyndelse: den at
skulle bygge op et kulturliv fra grunden av
og ved det kulturelle livs kvalitet bevise folkets
skapende kraft og selvstendighetsrett. Men den
vigtigste årsak lå dypere og var virksom i
hele tidens kulturutfoldelse. Til trots for alle
divergenser og al strid følte alle slags
åndsarbeidere sig inderlig forenet. Det lykkelige,
gjensidig stimulerende samarbeide mellem dem
var ikke noe enestående norsk fenomen, — det
var typisk for en romantisk tidsalder som
endnu ikke hadde mistet troen på
sammenheng i åndslivet og klekket ut specialistene som
kaos-kulturens hellige dyr. — I Norge var
dette samarbeidet særlig intimt og frugtbart.
Eksempler er lyrikeren Welhaven og
komponisten Kjerulf, — mere samstemt kunde to
dyrkere av forskjellige kunstarter ikke være,
— og senere samarbeidet mellem Bjørnson og
Vinje og Edvard Grieg. Eller man kan tenke
på hvordan den geniale historiker P. A. Munch
stimulerte og inspirerte sin samtids digtere.
Takken for det kom spontant i Bjørnsons
mesterlige mindedigt ved hans død.
Grundlaget for denne sammenhengsfølelse
mellem alle åndslivets ytringer var ganske
enkelt og banalt: troen på Ånd — med stort
bokstav. Med alle romantikkens latterligheter,
overdrivelser og utsvevelser hadde den sin
sundhetskilde og hele sin frugtbarhet fra
denne tro. Som kunstnerisk arbeidshypotese
var den makeløs, — først og fremst fordi
den holdt uro og alle «grenseoverskridende»
bestrebelser våkne. «Hvad ei med ord kan
nevnes — i det rigeste sprog, — det
uudsigelige — skal digtet robe dog», skrev Welhaven,
— og hans formulering indeholder hele
romantikkens syn på digtningens og alt åndslivs
opgave og mål, — det mål som man med Paulus’
ord aldrig «har grepet» men altid må «jage
efter».
Den vigtigste romantiske impuls ytret sig
i forvissningen om menneskeheten som en
ubrytelig enhet. Nettop opdagelsen av
nationaliteten, studiet av folkelige overleveringer,
sagn, myter, eventyr bekreftet enheten:
motivene hadde «vandret», og de hadde fåt
forskjellig preg og formning i de forskjellige folk;
allikevel var de stort set menneskehetens
felleseie og bekreftet dens enhet. Denne enhet var
først og fremst bekreftet av den kristne tro,
og den var i kristendommen sat som mål for
al åndelig higen og kamp. Folks og rasers
særpreg betydde en berikelse av og en förpligtelse
358
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
