Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 9. November 1942 - Ronald Fangen: Siste brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD
evangelium gik først op for ham da det kristne
evangelium forsvannt for ham; «i Slægtens
Fremgang og Evighed saa han vor
ansvarsfulde Opgave».
Altså: han trodde på «fremgang, evig
fremgang», — en menneskehetens
lykksaliggjørel-sesprocess som ikke lot sig stanse. Men den
skulde overvåkes. Hans egen store opgave var
å stimulere den ved profetiske visjoner, ved
digterisk levendegj øreise av dens vitale krefter,
— og ved kraftige korrektiver når noe truet
den. Denne opgaven gik han inn for med hele
sin eventyrlige sunnhet og kraft og uten
antydning av opportunistiske hensyn; de kretsene
som hyldet ham det ene år for hans
prutnings-løse krav på åndsfrihet, latterliggjorde og
forfulgte ham det neste på grunn av hans
kjøns-moralkampagne. Han var suverent uredd. Og
så lykkelig som han var over forståelse og
påskjønnelse fikk aldrig popularitetshensyn lov
til å spille noen rolle for ham i den kamp
han førte. Forsåvidt var alt strålende i orden,
— hvis det bare ikke var det at hans
virkelig-hetssans og dermed også kvaliteten i hans
arbeide blev nedsatt. For å si det rett ut: denne
tro på «evig fremgang», altså den store
sakro-sante fremskrittstro som holdt sit store
seiers-inntog i Norge i 70-årene — den gjorde alt
hvad den formådde for å ødelegge ham både
som digter og som politiker, — og det var
sandelig ikke lite den utrettet. Akk, hadde han
her rådført sig litt grundigere med Goethe og
Grundtvig! Men de to herrer var i lange tider
neglisjert til fordel for Darwin, Spencer, Mill,
Comte, tysk bibelkritikk og en hel hærskare
av populærvidenskapsskribenter fra alle land,
— foruten at Georg Brandes omkring dette
tidspunkt — og for et stakket tidsrum — blev
hans store orakel. Enestående åpen som
Bjørnson var følger man processen ikke bare i hans
digtning, hans artikler og taler, men også i
hans utallige brev som er samlet og utgitt
i seks store binn, — foruten en del specialsam-
FANGEN
linger: brevene til Kielland og til Chr. Collin;
de siste omfatter tyve år — fra 1889 til 1909.
Han levet, leste, tenkte, arbeidet så å si for
åpen scene, — og han er i al sin ferd en
kongelig helt og herre. Og selv i hans dårligste ting
finner vi glansen av hans geni. Hadde han ikke
været et geni vilde han ikke været til å lese,
ikke til å holde ut; hans digtning fra omkring
1880 vilde være steindød — og like glemt som
det meste av tidens programatiske
fremskritts-digtning. Det er sannt at han «slet med flid»
for å ødelegge sin digtning «med gold teori».
Men han var fremdeles digter — og ofte stor
digter — i kraft av sin overdådige utrustning
og på trots av hele sin fremskrittstro med alle
dens teorier og dogmer, — og i avgjørende
situasjoner blev det ikke tidens filosofer og
kritikere han søkte støtte og tilflugt hos, men
enten Goethe eller Grundtvig, de to store
kronvidner i hans laboratorium.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
