Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 9. November 1942 - Ronald Fangen: Siste brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SISTE BREV OM NORSK LITTERATURS HISTORIE
renere vilje for å skape social rettferdighet og
løfte de forfordelte klassene til et rikere liv;
hans skriftserie «For arbeiderklassen» er et
rent mysterium av tro og skapende, opdragende
kjærlighet. Men en social digtning blev det
ikke til. Den kom med en ny generasjon, — og
den måtte komme.
Det er nå heller ingen sak å skrive begeistret
om hvad denne digtning har utrettet. I Norge
som i alle andre land har den kartlagt landet
og folkelivet. Den har gjort en direkte innsats
i folkeoplysningens tjeneste. Den har været en
social samvittighetsvekker. Den har pekt på de
ytre vilkårs betydning for pregningen av
menneskene. Den har git rike bidrag til en social
psykologi. Den skapte intimere kontakt mellem
digtningen og folket ved å møte folket der hvor
det lever sit dagligliv og presentere de
forskjellige folkelag for hverandre. Og fremfor
alt: den fandt jo selv et uuttømmelig rikt stoff,
en verden av typer, en livsnærhet som skapte
opdagerfryd hos digterne. Den realistiske
digtnings første tid i Norge har alle utvidelsens og
befrielsens kjennetegn.
Man kan ikke her i denne første fase tale
om naturalisme i annen forstann enn
virkelig-hetserobring og digterisk arbeidsmetode. Som
livsanskuelse eksisterte den ennå ikke. Selvsagt
var den ikke hensigtsløs, tannløs; Bjørnsons
«En fallit" er rigtignok hovedsakelig
skildrende, — og i hans brev ser man hvilken
henrykkelse han følte over selve stoffet og dets
perspektiver, men stykket rummer ingen social
kritikk; det er fyllt av hans livstro og
men-neskekjærlighet; han protesterte selv gang på
gang mot at fallenten, konsul Tjelde, blev
opfattet som et dårlig menneske. Anderledes er
det jo med Ibsens «Samfundets støtter». Det
er ren og ram social kritikk og varsler den
revolusjonære som med glede vilde legge
«torpedo unner arken». Men dette var ikke et nytt
trekk i Ibsens digtning og fysiognomi, skapt
av naturalismen; det finnes også i de historiske
skuespill fra hans første digterperiode — og
i «Brand» og «Peer Gynt». Og hvor mange
realistiske skuespill Ibsen kom til å skrive blev
han aldrig naturalist i livsanskuelsesforstann.
Jonas Lie spaserte inn i norsk litteratur med
ett nytt stoff: sjøfortellingene, og hans første
romaner, som er realistiske nokk eftersom de
på grunnlag av oplevelse og studier skildrer
det veldige kapitel av norsk liv hvis
forutsetning er at landet har sit bryst vendt mot
havet — de har ikke social tendens, de er
rent fortellende og deres bedrift består
utelukkende i at de legger stoffet frem og tegner
de første streker i ett digterfysiognomi som
kanske er det elskeligste i norsk litteraturs
historie. Den første virkelig tendensiøse
realistiske roman blev ikke skrevet av en mann men
av Camilla Collett, Henrik Wergelands søster,
hun som i hele sit liv elsket Welhaven med
en brennende og tragisk kjærlighet. Hun var
ikke bare Norges første bevisste og betydelige
kvinnesakskvinne, men også vor litteraturs
første betydelige kvinneskildrer. Hendes
«Amtmandens døtre» kan sies å være Norges første
realistiske roman — (den kom i 1854) men
heller ikke hun har noen naturalistisk
livs-opfatning; hun var en såret og hun våndet sig
og hennes klage blev til anklage, — mere
innviklet og omfattende var hendes motiv og
tendens ikke. Det er også rigtig hvad professor
Bull skriver i sin karakteristikk av henne: at
«hun var ofte tilbøielig til å identifisere sig
selv med ’kvinnene’, og generalisere ut fra sine
personlige oplevelser ... Det hun kjempet for
var ikke så meget de ytre, politiske eller sociale
reformer, som en ny, moralsk erkjennelse av
kvinnens rett til å bruke sine evner og følelser
og virkeliggjøre sig selv, istedetfor å være bare
et appendiks til en eller annen mann.» Og
ser man endelig på Kristian Elster d. æ., ett
betydelig talent som aldrig opnådde full
påskjønnelse og som døde bare firti år gammel
før hans hovedverk «Farlige folk» kom ut — så
691
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
