Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 9. November 1942 - Ronald Fangen: Siste brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD
FANGEN
lig bok om Vinje av Arne Bergsgård
(Aschehougs forlag). Den gir den første
omfattende og grundige skildring av Vinjes
personlighet og tragiske liv; den er skrevet i stor
beundring og med vilje til å forsvare Vinje
mot alle de anklager både samtid og eftertid
har reist mot ham, — men Bergsgård er
mønstergyldig nøktern og saklig og leverer et
stykke norsk åndshistorie av en kvalitet som
skaper både respekt og takknemmelighet.
Likhetene mellem Vinje og Garborg er slående.
Begge er de bondegutter, vokset op i pietistisk
miljø som de med møie må frigjøre sig fra.
Begge er de lynskarpe intelligenser, sarkastiske,
sky- og til det ytterste følsomme. Begge er de
forsøksvis på besøk i den mest ytterliggående
radikalisme, men ingen av dem kan fornegte
sin rot i bondesamfunnet, i «norsk nasjonal
konservatisme» — som Bergsgård har satt som
unnertitel på sin bok. Begge finner en slags
erstating for kristen tro i kampen for et nytt
norsk sprog og for nasjonalt-folkelige verdier,
men ikke for noen av dem blir det helt
tilstrekkelig: når livet skal «fattes religiøst» må
religionen omfatte mere enn det nasjonale.
Begge hadde store kunnskaper og vidt utsyn til
verden, de så ikke det nasjonale problem som
noe isolert, tvertom var hele det samtidige
Europas problematikk plagsomt levende for
dem, — og når det kom til stykket så ingen
av dem annen løsning enn det kristne
kjærlig-hetsbud, den kristne etikk. Bergsgård skriver:
«Både positivt, i dei høge mål Vinje sette for
moralen, og negativt i den sterke syndkjensla,
er då Vinjes etikk ikkje berre kristeleg
påverka, men han er kristen.»
Da Amalie Skrams betydeligste romaner
utkom i 90-årene var den første naturalistiske
fase alt i utebbing. Det kom en kraftig reaksjon
på hele «skomakerrealismen» i Norge som i
Sverige. Brandes hadde fiksert som kriterium
på god digtning at den «satte problemer under
debatt», men både publikum og de nye digtere
var lutlei av hele problemdigtningen. Så kom
da den såkallte «nyromantikk» med Obstfelder,
brødrene Peter og Vilhelm Krag, Kinck,
Hamsun og mange flere.
Kielland var forstummet da, men Ibsen,
Bjørnson og Lie fortsatte jo. De holdt på å bli
gamle, de var for lenge siden blitt
verdensberømte; intet hadde mere enn kunsten fått
«den store verden» til å se mot Norge med
undring og beundring. Særlig var det Ibsenske
drama blitt et «verdensdrama», og de som med
små mellemrum helt op til disse siste dager
har spådd at hans tid var og er forbi har ikke
vist sig som gode spåfolk, — Ibsens
dramatikk lever i beste velgående på al verdens teatre.
Var Ibsen naturalist? Påny: ja, men bare
i sine kunstneriske virkemidle. Erik Kihlman
har i sin ypperlige avhandling «Ur
Ibsen-dramatikens idehistoria» påvist «en ensidig
romantisk och idealistisk härledning av hans
realism». I den Ibsenske verden er man lenger
fra naturalistisk menneskeopfatning enn i al
annen moderne digtning. Den store spenning
som opretholdt hans dramatikk, stadig fornyet
hans dramatiske skaperevne og hans
menneskeskildring, er født av hans syn på menneskets
bestemmelse. Det skulde være fritt, — og frihet
var for Ibsen en moralsk kvalitet, noe så
grenseløst høit og krevende at man ikke kunde
nå det, bare «jage efter det», men selve denne
streben var menneskets adelsmerke. Og det var
bare adelsmennesker som kunde løfte verden
så pas at den blev til å holde ut. Derfor var
viljen menneskets store moralske instrument,
— og «viljens plikter — ender ei hvor evnen
svikter». Men dette var en sak for «hin
enkelte», som Kierkegaard taler om, aldrig for
massen. Kollektiv moral var for Ibsen en
selvmotsigelse; han tror ikke et øieblikk på
politikens evne til å høine menneskene, staten var
«individets forbannelse», derfor måtte
statsbegrepet unnergraves. «Hvad De kalder
frihed, kalder jeg friheder», skrev han til Brandes
694
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
