Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 9. November 1942 - Ronald Fangen: Siste brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SISTE BREV OM NORSK LITTERATURS HISTORIE
rikas litteratur er naturalismens gjennembrud«!,
— ikke lenger som arbeidsmiddel,
uttrykksform, men som livsanskuelse, tilslutt som
religion.
Om hele denne process skal jeg nå bare
skrive et par ord. Den har for det første
brutalisert tilværelsen i en utroelig grad. De
menneskene som på grundlag av naturalismen
bygget sin tro på et rent automatisk fremskritt,
en vidunderlig og uavbrytelig utvikling mot et
jordisk paradis med social rettferdighet, evig
fred og et blomstrende åndsliv frigjort for alle
«mørkemagter» — de burde jo ikke ha det så
særlig godt, men mange ting tyder på at de
intet har lært; når krigen er forbi skal vi ta
fatt hvor vi slapp og påny synge
utviklings-optimismens pris. Men deres røster vil få en
så sped klang at det er fare for de ikke blir
hørt. Enhver som kan se har sett at av
naturalismens evangelium blev intet annet realisert
enn «kampen for tilværelsen» — på alle
områder, i de brutaleste former, nødtorftig
kamuflert med alle slags talemåter. Filosofien blev
propaganda og beviste uhyggelig sannheten
i det ord at «al filosofi er et selvforsvar».
Brutaliseringen var bare mulig fordi
mennesket blev «nedvurdert». Når mennesket intet
annet er enn et «socialt dyr» så er veien fri
til cellestaten. Kunstnerisk blev virkningen av
denne nedvurdering at virkeligheten mistet sine
dimensjoner: høide og dybde forsvannt, bare
flaten blev tilbake. Konsekvent blev digtningen
fremfor alt et middel i klassekampen, — og
dette klassekampprogram er i kraft av sin art
ikke et krav på menneskelig og kunstnerisk
frihet, men på streng innordning. Det er
eksklusivt, — og alle som har bekjennt sig til det
har gjort det med fanatisme og intolerense.
Det skedde rigtignok i «åndsfrihetens» navn,
men sannelig artet denne åndsfriheten sig
temmelig terroristisk.
Virkeligheten — den skulde naturalismen
erobre, men den har mistet den. Selv den
foragtede romantik var et vidunder av
virkelig-hetskunnskap og virkelighetstydning
sammenlignet med disse siste tiders dimensjonsløse
pro-gramvirkelighet. Naturalismen begynnte som
et våpen, en metode, blev ophøiet til
livsanskuelse og er blit en tvangstrøie. Der kan
massemennesket, cellevesenet kanske holde ut,
— det frie menneske aldrig.
Men den norske digtning er det frie
menneskes digtning fra den første dag til vor egen
tid. For også i disse fire årtier er den store,
vitale linje i norsk litteratur human i ordets
dypeste og mest omfattende forstand.
«Med-menneskje» er titelen på en av Olav Duuns
romaner, — og medmennesket er noe ganske
annet enn det sociale dyr; det er vor
med-kjemper for å holde det menneskelige oppe,
seierrikt overfor naturen og alle krefter i oss
selv som vil gjøre verden til et helvede og få
oss til å ta til takke med det. Den kamp som
har været ført i Norge for dette ene mål har
gitt oss ett åndelig fedreland, hvis egenart vi
elsker, og den har bundet oss sammen i fritt
venskap med alle kulturskapende nasjoner. Her
møter vi i dette århundrede Duun og Undset,
Falkberget og Boj er og Egge, Kjær, Olaf Bull
og Aukrust — for bare å nevne noen navn fra
den eldre generasjon. Her vil vi også finne
fremtidens norske digtning, befridd for
adskillige illusjoner, herdet i sin holdning, klarere
i blikket, dypere i erkjendelsen og tydningen
av virkeligheten, — og mere brennende i viljen
til å tjene den medmenneskelige sak, hvis
høieste uttrykk i verdenshistorien er «den
stedfortredende lidelse». Det er i hvert fald både
mit håp og min tro.
697
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
