- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XII. 1943 /
373

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj. N:r 5 - Ronald Fangen: Tidlig skjebne

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

TIDLIG SKJEBNE

tes han jo det var morsomt og gikk av sig
selv. Så kom det en periode da han ikke
syntes det var morsomt lenger, men det var i
hvertfall ikke vanskelig. Inntil det plutselig
var blitt motbydelig for ham. Kom det av at
matematikklæreren bød ham imot? Han var
visst i og for sig en bra mann. Han var bare
så oprørende viktig på vegne av sitt fag.
Matematikk — det var selve faget! Leif hadde
sagt en dag i matematikktimen, — det var
for over et år siden — at det kanskje var et
riktig fornemt fag, men svært unyttig for alle
som ikke skulde gå reallinjen; de aller fleste
menneskene glemte det de hadde lært fordi de
aldri fikk bruk for det senere i livet. Men det
skulde han ikke ha sagt. Læreren blev
hum-merrød i ansiktet av forbitrelse og krenket
fagstolthet. Matematikk unyttig! Trodde Leif
kanskje at man kunde måle et slikt fags nytte
bare efter dets praktiske nytteverdi for folk
senere i livet? Da skulde han si ham en ting:
at det var matematikken som lærte folk å tenke
— logisk og stringent. — Det måtte være fra
det øieblikk av at hele matematikken blev ham
motbydelig. Det var så ubeskrivelig latterlig
og oprørende for ham at denne læreren om
hvem han med sikkerhet visste to ting: at han
kunde matematikk og at han absolutt ikke
tenkte og ikke kunde tenke, — at denne
mannen stod og fortalte ham at hvis han ikke
lærte matematikk vilde han heller ikke lære
å tenke. Og allikevel var han hellig og
hovmodig overbevist om at han med sine tretten
år hadde tenkt både meget mere og meget
bedre enn læreren i et langt liv! — Dengang
hadde han spakt innvendt at så måtte det jo
være like godt og adskillig bedre at de som
ikke skulde gå reallinjen lærte det som var
strengt nødvendig og ellers fikk undervisning
i filosofi, — hvis det var tenkeevnen det
gjaldt! Han fikk ikke noe svar på det, men
efter den dag var læreren ekkel mot ham ved
alle anledninger. Og efter den dag åpnet Leif

aldri sine matematikkbøker uten
protestfølelse: jeg skal ikke lære å tenke av disse
figurene og tallene, det skal jeg ikke, — jeg
skal bare akkurat såvidt se tilstrekkelig på det
til å få eksamen.

Når han tenkte på alt dette nu forstod han
jo at det bare var dumt, latterlig og
underlegent av ham. Og det hadde hevnet sig; han
visste han var langt tilbake og at han vilde få
et svare strev med å innhente alt han hadde
forsømt. Hadde han ikke vært så underlegen
så kunde han ha klart det fint. Men ennå var
det ikke verre enn at han skulde klare det hvis
han bare blev fort frisk.

Var det alt? Nei, han visste det godt at det
var meget mer, det var hele skolen! Og det
var hele ham selv. De to passet ikke sammen
mer. Det var mange ting som gjorde det. Han
hadde lest for meget på egenhånd; dels
kjøpte han bøker for sine lommepenger, dels
lånte han hauger av bøker på biblioteket, —
og fremforalt satt han der på bibliotekets
lesesal dag efter dag; presis klokken fem om
eftermiddagen, når salen blev åpnet efter
pausen, var han der og blev sittende til han
måtte gå hjem til kveldsmaten klokken otte.
Hans bestemor og tante Kristine var
bekymret over at han var for lite ute i frisk luft,
— det hadde de forresten alltid vært. Av og
til løi han med frelst samvittighet og sa at
han hadde gått lang tur; han forstod godt at
hans bestemor ikke trodde på det. Han leste
alt mulig, historie og litteraturhistorie, en
mengde tidsskrifter, religionshistorie, leksika,
gamle årganger av hovedstadsavisene. — Det
var makeløst spennende alt sammen; ofte
glemte han både tid og sted og husket først
hvor han var når den elskelige, litt
pukkel-ryggete lesesalinspektøren kom og varslet at
nu skulde salen stenges. Altså var klokken
over ni, — og han hadde glemt aftensmaten!
Han fikk skjenn når han kom hjem, men han

373

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:56:14 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/blm/1943/0389.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free