Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Oktober. N:r 8 - Bokrecensioner
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BOKRECENSIONER
Seks norske lyrikere under okkupasjonen
JOHAN SIMENSEN: Min virkelighet.
Aschehoug 1942.
GUNNAR HERNÆS: Lanterne. Aschehoug
1942.
LOUIS KVALSTAD: Vingeslag. Aschehoug
1942.
INGER HAGERUP: Reisen til Amerika.
Aschehoug 1942.
CLAES GILL: Ord i jern. Cappelen 1942.
PER ARNEBERG: Det hemmelige rike.
Asche-houg 1942.
De fleste av oss vet at det gode bör og skal
vinne i verden. — Noen av oss henrykkes
slik av denne viten, at ve fullstendig
glemmer å slå ned på det onde. Og det skal
liksom være lyrikerens privilegium å ha lov til
å vebne sig og verne sig mot tidens brutale
påvirkninger, altså flykte fra virkeligheten
over i kosmiske, mystiske, religiöst betonte
tankebaner. — Först og fremst kan lyrikeren
ha en viss tendens til å glemme at lyrikk også
er menneskeskildring, — han kan glemme det
på trots av, eller nettop fordi lyrikk er
menneskeskildring som nær sagt ene og alene
handler om lyrikeren selv. Det har lett for
å bli store ord, uklarhet og meget sevjesus
av betroelsene når lyrikeren omsider opdager,
eller får mistanke om at det igrunden er sig
selv han sitter og avslörer. Lyrikk er med
andre ord i höiere grad enn all annen form
for litteratur, realisasjonen av dikterens
personlige forhold til livet, til godt og til ondt. —
Man skal aldri tillegge en dikter andre
egenskaper, det være sig værre eller bedre, enn
de hans diktning gir uttrykk for. Under tidens
brutale påvirkning har en del av publikum lett
for å glemme at lyrikk ikke bare er
krigs-lyrikk. Og krigslyrikeren har lett for å glemme
at virkelighetsflukt langt fra er det samme
som faneflukt. All god lyrikk, begått under
krig, er krigslyrikk, fordi den verner om
verdier, först og fremst om individets rett til å
uttrykke seg.
Foranledningen til disse bemerkningene er
seks små diktsamlinger trykt i Norge 1942.
For å kunne bedömme dem rettferdig må man
ikke bare ta hensyn til forholdene de er skre-
vet under. Men også forholdene de er blitt
trykt under. En dikter som er blitt fratatt
retten til å skrive hva han vil har, skjematisk
betraktet, få muligheter å velge mellem: Å
skrive for skuffen og vente på bedre tider.
Å innrette sin penn efter forholdene. Å
omskrive sine tanker så de allikevel slipper
gjennom censuren. Å fly av landet. Og så
tilsist den inkommensurable flukt fra
virkeligheten. Hvorom allting er: De seks lyrikerne
jeg skal pröve å presentere verner alle om
retten til å uttrykke sig slik det faller dem
naturlig. Den aktive opposisjonisten,
stridsmannen, krigslyrikeren vil finne det sörgelig
at det stort sett er vanskelig å avgjöre hvilke
av disse diktene i de seks diktsamlingene er
skrevet, eller kunne vært skrevet för 1940. Men
tenker vi oss om er det like riktig det disse
seks lyrikerne nesten programatisk forfekter:
«Vi kan ikke og vi vil ikke forandres av makt.
Vi vil ha retten til å skrive ifölge vårt talent
og utvikle oss ifölge det.» — Og fordi alle
disse seks har talent, og fordi deres motstand
er motstand, selv om man vil kalle den passiv,
har de rett. — .
Jeg begynner med Johan Simensen,
debutant hos Aschehoug. Han har utstyrt den lille
diktsamlingen sin, «Min virkelighet» med et
forord «Livets evangelium». Og som de fleste
kommentarer til egne arbeider, virker denne
også höist överflödig. Johan Simensen hörer
til de lyrikere som prover forenkle sitt sprog,
gjöre det så muntlig som det går an uten at
den lyriske nerven lider under det. Han hopper
over alle fiksfakserier og beveger sig sjelden
utenfor en optrukket ramme, hans egen
virkelighet:
Min virkelighet,
til tider grusom,
men ofte god,
mitt liv i dag
skal ingen dröm, ingen dagsredd skygge
få dekket til.
For jeg vil sanse den nær og naken,
og så med tanker og hender bygge
vårt liv i morgen.
Det synes som om Johan Simensen, uten
sammenligninger forövrig, kan ta arven op
efter Rudolf Nilsen. Ennå har man vanskelig
for å placere «Min virkelighet» blant det man
663
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
