Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Mars. N:r 3 - Per Vogt: Hans E. Kinck
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PER VOGT
HANS E. KINCK
Den utmerkede hollandske
litteraturforskeren professor Jan de Vries i Leyden skrev
en gang i en hyldestartikkel til Hans E. Kinck
at det var en stor ære for det norske folk at
det like efter å ha skjenket Europa de
vel-dige skikkelser Ibsen og Bjørnson har kunnet
frembringe en så betydelig forfatter som
Kinck. Dette beviset på livskreftene i det
norske folk, fortsetter de Vries, «får Europas
öre til å lytte efter de ord, som små og
avsides liggende folk har å si om de store
problemer vi alle har å kjempe med».
Denne rangordningen som den hollandske
forskeren her innförer vilde for mindre enn
tyve år siden virket forblöffende på selv meget
intense Kinck-tilbedere. Idag vil den neppe
bli motsagt av noen som har kunnet fölge
veksten i den innflytelsen Kinck utöver. For
Kinck er av de diktere hvis storhet vokser
langsomt men desto sikrere i publikums
be-vissthet, hvis innflytelse fölger de stille og de
skjulte veier men som tilsist viser sig å ha
vært bestemmende for et slektledd.
Nettopp i slike tider som nu gjennemleves
trer Kinck frem som fellesnevner for det som
er sterkest og seigest i hans eget folk, det folk
han hudflettet så mangen gang, —
trofastheten, medfölelsen og ekspansjonstrangen. Og
hangen til å söke det almene i det spesielle, det
fellesmenneskelige i det nasjonale. Han åpnet
sindene, skriver de Vries, for den sandhet at
det nasjonale vesen er det levende prinsipp i all
sund folkeutvikling. Men först når hvert folk
har funnet sitt eget, sin form, sitt eget sind,
har sett inn i sig selv og loddet bunden i det
som utgjör dets egenart, — först da er tiden
inne til å la det nasjonale bli endel av det
almenkulturelle.
Hans E. Kinck er egentlig nyskapende i norsk
diktning. Han fyller nemlig så meget mere enn
det kravet en jevnlig stiller til en dikter, — at
han skal si kjente ting på en ny og original
måte, slik at dikterens egen generasjon kan
identifisere sine forestillinger med dikterens. Slik
at han, kort sagt, artikulerer sin tid. Kinck
er på et vis utenfor sin tid. Han vilde intet
heller enn å være skald for sin tid, men han
tok så lite hensyn både til tidens smag og til
kravene om lettforståelighet at han bestandig
skrev for de meget få. Men han eide synske
evner som ingen ånnen i norsk litteratur, og
derfor vil hans verker bli stående gjennem
generasjoner.
Han var det som er sjeldnest av alt:
visjo-nær. Han fornemmer tilværelse på et nytt plan,
han henter fra sit eget sind en fortettet
mystiskprimitiv opfatning av virkeligheten, slik at det
alt i ett kastes lynrappe og likesom selvlysende
glimt over menneskenes driftsliv og over deres
reaksjoner. Her stoler han bestandig på sin egen
intuisjons ekthet, lar sig aldri avspore av noen
rasjonalistisk tankegang.
En slik dikter er det vanskeligste av alt å
plasere rettferdig i sin samtids åndsliv.
Hvor vanskelig det er viser ingen ting bedre
enn dette, at det ennu ikke på noe nordisk sprog
223
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
