Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Januari. N:r 1 - Gunnar Reiss-Andersen: Den store ensomme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DEN STORE ENSOMME
Hvis det er riktig hvad Søren Kierkegaard
har sagt at «hjertets renhed er at ville ett», da
var Munchs hjerte renere enn gull. Han ville
male. Ikke så å förstå at han alltid malte, hver
dag stod ved staffeliet. Nei, men han måtte alltid
være rede, når maleriet, hans genius, hans
daimon, kalte på ham. Derför levet han i stadig
beredskap, stadig på feltfot i sitt eget hus. Det
han egentlig ville, det han egentlig var, var så
stort at det ble ikke plass til annet, knapt nokk
til hans egen person. Hvis det å være praktisk
er å ta hensyn til det vesentlige, da var den
meget upraktiske Munch allikevel praktisk. Ute
fra sin periferi måtte en husholderske med
for-tvilelse og i rådlöshet se mesteren bevege sig
i kaos, mens hun med skiftende held forsökte
å feste hans opmerksomhet ved nödrop som
dreiet sig om middagsmat eller innkjöp.
Hvor-dan skulle et aldri så velmenende
kvinnemen-neske kunne begripe at han bare i meget betinget
grad befant sig der hun så ham? Hvem skulle
forklare henne og månge andre at Munch i mere
egentlig forstand rörte sig i et alltid ladet
ändelig kraftfelt hvor den strengeste orden rådet?
I den fullkomne avhengigheten av sitt eget verk,
sin egen opgave, fant han sin eneste virkelige
form for frihet.
Eftersom omverdenen mer og mere kom til
å vurdere Munchs verk, ble han mer og mere
istånd til å holde sig omverdenen fra livet. Dette
var igrunnen det vesentligste ökonomiske utbytte
han hadde av sitt arbeide. På månge andre måter
var han nesten like hjelpelös med sine store
inn-tekter som kong Midas med sitt gull. Eliers har
de to ingen beröringspunkter. Munch la ikke
bare et vel uttenkt system av hindringer iveien
for nyssgjerrige besökende og for plagsomme
representanter for det samfund hvis vesentlige
opgave synes å være å gjöre livet surt for den
ensomme med aldeles ubegripelige såkalte
praktiske krav. Nei, han utviklet også efterhvert
en fin og ikke så lite praktisk virtuositet i å
behandle påtrengende kjöpere, — en virkelig
aristokratisk sport for en kunstner. Det er jo
helt logisk at man ved å la kjöperne bli mer og
mere påtrengende og samtidig sjeldnere og
sjeld-nere bönnhörer dem, sparer sig selv og sin tid
samtidig som man tjener fler og fler penger.
Men det hender at selv ikke nokkså store summer
kan bevege Munch til å slippe et billede fra sig.
I disse tilfeller var det et argument som så å si
var jevngodt med absolutt veto: Nei, det er helt
umulig. «Billedet tilhörer Livsfrisen.» Livsfrisen
er, som alle som kjenner litt til Munch vil vite,
den serien av billeder som Munch planla
alle-rede i sin ungdom og alltid arbeidet videre på.
I den ville han omsette i maleri intet mindre
enn alt det livet hadde utlöst i ham. Den skulle
være hans maleriske og menneskelige
verdens-billede, kan man kanskje si for å slippe fra det
med få ord. Når Munch henviste til «Livsfrisen»
var det som til en overpersonlig makt. Det kunne
til tider være bra å ha dette å verge sig med.
Munch så mere enn de fleste kunstnere sitt verk
som en enhet, han ikke bare malte og ble ferdig
med motivet. Han fortsatte og han grep tilbake
som i et stort klaviatur. Ä skille sig med et
bestemt billede kunne være som å rive en streng
ut av instrumentet. Nei, det var umulig. Det
til-hörte for eksempel Livsfrisen.
Jeg har her gjort et försök på å antyde
hvor-dan festningen Munch var plasert i terrenget.
Jeg har innfört Ibsen for å mane frem en
fore-stilling om stor utilgjengelighet.
En dag hender det nesten som i en roman at
en meget ung mann som heter Stenersen,
börs-megler Rolf Stenersen nitten år, banker på
borgens port og virkelig blir sluppet inn, til
tross for at han ikke har annet å komme med
enn et brennende önske om å få kjöpt et billede.
Det er denne unge Stenersen som nu i modnere
ålder har skrevet en bok: «Edvard Munch.
Närbild av ett geni», som titelen på den svenske
utgaven lyder.
Det er i tiden like efter forrige verdenskrig
unge Stenersen möter Edvard Munch. Han til-
39
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
