Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Januari. N:r 1 - Gunnar Reiss-Andersen: Den store ensomme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
GUNNAR REIS S-AN DERSEN
hörer en type og en generas jon som for Munch
er ukjent og derför vekker hans interesse, hans
velvillige nyssgjerrighet. Han er ulik Munchs
jevnårige omgång fra otti- og nittitallet. Han er
sprinter, nökterist, röker ikke engång en cigarett,
og han er teoretisk og praktisk finansmann,
— og, Munch aner det, — "kanske en diktre".
I en tid da alle andre taper har ynglingen tjent
månge penger. «Kan man spekulere i nedgång?»,
spörr Edvard Munch med en naivitet som månge
av tidens praktiske menn ikke hadde nogen
grunn til å bebreide ham. Til alt dette vil den
unge mannen nu for älvor debutere som
kunst-samler, og han vil debutere stort, med et
hoved-verk av Munch. Efter månge vanskeligheter får
han også debutere. Men interessantere enn at
han får kjöpe et billede av Munch og senere fler,
er det at Munch efterhvert ikke bare slipper ham
inn gang på gang, men også slipper ham inn på
sig. Det utvikler sig fra Munchs side en efter
omstendighetene stor fortrolighet, og Stenersen
blir i en rekke år etslags faktotum for Munch.
Överfor alle denne verdens ting som har
sam-mensverget sig om å frastjele Munch hans
kost-bare livs dager blir Stenersen hans alltid
rede-bonne forsvarer og hjelper. Det er en
misundel-sesverdig stilling, men ikke i alle detaljer. «Jeg
begriper sandelig ikke hvordan De har nestlet
Dem’ inn hoss mig», sier Munch en gang i et
vredladent lune. Men ikke lenge efter er det
noget gält med en gaskran, eller med
skatte-myndigheternes fullkomne mangel på logikk og
praktisk forstand. Og så må Stenersen til igjen.
Men Stenersen er, som man vil förstå, ikke
nogen helt almindelig ung mann. Han har det
sjeldne som man i mangel av bedre kan kalle
psykologisk instinkt. Han forstår å lytte når
Munch tenker höyt i en form som bare på
over-flaten er samtalens. Han lærer sig snart med
sine egne bemerkninger bare å kaste et stykke
brensel på ilden når den truer med å dö ut. På
tilsvarende måte tar han i boken om Munch
enslags usynlighetskappe på sig, men selv usyn-
lig er han en skarp observatör. Det er
karakteristisk at Rolf Stenersen först i en efterskrift
presenterer sig selv og forteller om hvordan han
lærte Munch å kjenne. Enkelte lesere vil kanskje
synes at han i denne förbindelse litt for
vid-löftig kommer inn på sine ökonomiske teorier.
Personlig synes jeg ikke man skal bebreide ham
dette. Det hörer med i det selvportrettet han så
riktig plaserer med hensyn til selve bokens
öko-nomi, og han tåler förnuftig og klart om saker
som nogen hver kan ha godt av å bli belært om,
selv om det er i en bok om Munch. Det er noget
man får på kjöpet.
Men hvordan er så Stenersens portrett av
Munch? I utföreisen kan man godt kalle det
pointillistisk for å gripe til et uttrykk fra
maleriets verden, det ligger jo nær for hånden. Men
prikkene i Stenersens billede er sikkert plasert.
Flimrer de, så er det av liv. Forsåvidt som det
jo av gode grunner ikke kunne bli annet enn
den aldrende Edvard Munch Stenersen fikk
mulighet for å iaktta direkte som levende modell,
så kan den skildring han gir vel ikke helt ut sies
å være et portrait i helfigur. Men for det förste
gir han utöver nærbilledet også en översikt over
Munchs liv og en almen karakteristik av hans
kunst, og for det annet var hos Munch de
kon-stituerende dragene i hans karakter tidlig
frem-tredende og förblev tross en lang og rik
utvik-ling de samme gjennem hele hans liv. Gjennem
billedet av den gamle Edvard Munch kan vi
derför hele tiden skjelne billedet av den unge. En
del av de besynderligheter som Stenersen lar
Munch, og sikkert med sannheten i behold, si og
gjöre må naturligvis skrives på ålder dommens
konto. Et menneske der allerede som ung er en
særling blir jo sjelden mindre sær med årene.
Men det imponerende ved Stenersens modell og
det fengslende ved portrettet er at vi tross alt
får det mest overbevisende inntrykk av hvor
godt den store kunstnerens menneskelige og
kunstneriske suverenitet ikke bare holdt sig, men
delvis fremtrådte ennu tydeligere på de ålders-
40
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
