Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Aksel Sandemose: Tre noveller - Kvinnen du gav meg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TRE NOVELLER
stille og tok til å mörkne, og noen fulgte ham
inne i skogen.
Han tenkte på dengangen han var barn og
lekte med strå. Han tenkte på dengangen han
var en liten hvitlugget gutt og satt en
sommer-dag i et dike og så opp på höye hester som
trampet förbi. Han mintes da han förste gängen
fikk lov å gå alene med en liten kurv ut i
hönsehuset for å hente egg.
Men det er så lite som hjelper når noen
fölger deg inne i skogen. Han så på steinene
som stakk fram av lyngen. Han kjente hver
av steinene. Han hadde alltid vært venn med
steiner som tittet fram av jorden. Han så på
maurveiene og tenkte på maurens uendelige
flit. Vi har alle så mye å stå i, både mauren,
grevlingen, bokfinken og jeg. Vi bygger tuer
og reir og hus. Vi gräver oss lune huler i
jorden, og jeg vil ikke tenke på det som fölger
meg inne i skogen.
Stien delte seg i to, og han fulgte den som
gikk til höyre. Da kom det over ham en stor
ångst, for han skulle gått ad den til venstre.
Men han bare la fiskegreiene fra seg i diket
og fortsatte fram. Han visste det nu, det var
ikke noe som fulgte ham i skogen, det var han
som fulgte dette andre. Ångsten forlot ham.
Han gikk med sikre skritt mot det
uawende-lige. Jeg kommer, jeg kommer, jeg trenger
ingen veiviser mer.
Men veiviseren gav seg ikke.
Han fulgte stien og klatret oppover en ur,
og visste at her hadde han klatret för. Nei, han
trengte ingen veiviser mer.
Hun sitter på seteren og venter med mat,
husket han, men gikk videre. Han lot alle de
tankene passere förbi som kanskje kunne stanse
ham, få ham til å gå tilbake på den rette veien.
Han tenkte på fiskegreiene han aldri mer skulle
se, på björkelunden ved seteren. Han tenkte
på henne som ventet, på lyset som falt ut fra
den åpne dören. Men det var ingen makt i det
lenger. Han ville forlate sin kvinne, barna og
alt sitt gods, for å gå til noe större, noe som
hadde ventet på ham alltid, ventet på ham för
han ble födt, ventet på ham siden jorden var
en glödende kule, ventet bare på at han skulle
komme til verden og ta seg opp over denne uren.
Han mintes sin livsforsikring. De ville få
pengene om et år eller to, når en kunne regne
med at han aldri kom. Han fortrakk munnen
til et glis. Sandelig hadde han hatt mye å bry
seg med, hus og hage og livsforsikring, kone,
barn, sin egen og andres sjalusi, morsomme
selskaper og to veksler. En fin fuglehund hadde
han også. Men noe forsonende var det i alle
disse sakene han hadde fyllt dagene med inntil
ikveld: Jeg skriver ikke testamente för jeg nu
går inn i berget, og jeg förlåter skrotet uten
förklaring. Det kj ennes som en oppreising for
alt det tomme tövet jeg fikk tiden til å gå med.
Livsforsikringen burde han satt ut av kraft,
men heller ikke det var noe å oppholde seg
med nu da han hadde funnet veien inn i berget.
Det falt ham inn også at de hadde en gjest som
nu vel hadde vært på seteren en time eller to,
en mann han inntil ikveld aldri ville latt sin
kone vært alene med en natt. Det var ikke
engång latterlig at han för hadde tenkt slik,
bare litt besynderlig at han hadde brydd seg
med det, nu da han visste om veien inn i
berget. De sa at når en skulle skifte spor over
til den andre verdenen, passerte hele livet förbi
ens indre blikk. Han smilte hånlig, hadde ikke
tid til sånt narreri. De hadde et par flasker
vin på seteren, velbekomme, ha det godt eller
vondt som dere gider, jeg for min del skal
smake dette orkeslöse livets himmelske bakrus,
og misunne ingen.
Han kom over uren og trengte seg inn i den
tette underskogen. Han nådde fram til en
fjell-vegg og kjente på den med hånden, mens han
banet seg vei gjennom buskene. Endelig kom
han dit han skulle. Bena hans plasket i vann,
det flöt en kilde ut av fjellet. Han kjente med
hånden oppover. Fjellet var ikke bart her, men
111
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
