Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Aksel Sandemose: Tre noveller - Kvinnen du gav meg - Höstnatt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
AKSEL SANDEMOSE
dekket i en oval av hengende mose. Han rev
det ned med nervöse hender og kjente et pust
av forråtnelse ut fra den svarte sprekken i
fjellet, hvor mosen hadde hengt. Han presset
seg gjennom sprekken og vasset oppover i
ren-nende vann. Han löftet hendene over hodet og
kjente på det glatte og våte taket. Han beveget
seg trygt fremad i mörket, som en blindfödt.
Tårene löp ned over ansiktet på ham da han
kom inn i grotten. Der var det samme lys som
for lenge siden, et demringslys, et lys du
kjen-ner fra en grå og bitter vinterdag når skyene
henger lavt, og solen er på vei ned igjen, uten
at det riktig har vært dag.
Ved borteste veggen stod figuren på sin
sokkel som den alltid hadde stått, en kvinne
hogd i gråstein. Hun stod med bena litt fra
hverandre, med armene ned längs sidene, og
så rett fram for seg. Håret nådde henne til
knærne.
Han så på henne og grubiet på en vise han
hadde hört i fjerne tider, men så kunne det
være det samme også med den. Endelig erfarte
han om stillhet, stillheten du har drömt om,
men aldri kjent. Et livslångt rop fikk svar, og
han visste ikke hva svaret var, men alt var
såre godt, og han önsket seg ikke mer.
Han kjente at fjellet lukte seg bak ham,
og kunne ikke förstå hvorfor han hadde vært
borte så lenge.
HÖSTNATT
Det hadde stormet i månge dögn. Mörket
stod inn på rutene. Långt ute hilste fyrene fra
en annen strand. Han drev på golvet, så på
de svarte rutene, hörte vekkeklokken når han
husket på den, og lyttet til suset fra sjöen,
mens tankene vandret.
Hva var det blitt av mörkeredslen? Han så
tegn på ruten, ansikter og hvite fingrer som
banket på. Han så på det og lyttet: Det var
natt-insekter som stormet mot lyset. Det fantes
ikke ångst i den svarte og stormende natten.
Engång ville den vært full av ångst, her långt
fra mennesker, hvor en gikk alene og lyttet
i sitt ensomme hus. Det var dengangen en
hadde hemmeligheter, og trodde en hadde noe
viktig å dölge. Da kom de slepende skrittene
längs ytterveggene, og de hvite ansiktene på
ruten: Vi skal avslöre deg.
Når alle synder er begått og forslitte, og
dessuten avslört, og ingen siden har syntes de
var særskilt store eller interessante, da har du
det godt. Du har det ikke videre morsomt, men
du har det godt. Hevneren fra oven eller fra
neden banker ikke lenger på ruten i mörke
netter. Maktene har oppgitt deg, og efterlatt
deg ribbet på skjæret. Draugen seiler förbi
i sin halve båt og gider ikke se til den kanten
du er, fordi du bare lar ham seile.
Når en ikke lenger kjenner til mörkeredsel,
er det viktigste hendt og fortært. Apen klynker
ikke lenger mot mörket fra trekronen. Den
sitter ved foten av treet i den mörke natten og
lytter, og kjenner eftertenksomt på sine
skal-lede knær.
Han lå inne på heia den förste stormnatten.
En tid var de to, og de fant på å samle bær:
Blåbær, tyttebær og björnebær. Det ble ikke
særlig månge, men det stod noen skåler her
nu med rörte tyttebær. Det var for mye å prate
om, for månge utsikter som skulle beundres,
og alt for länge stunder en skulle sitte bak et
steingjerde i solen og ikke si noe, — det ble
ikke mye bær, men det ble en stormnatt på
heia, med bare ansiktene fri i soveposen. Det
hvisket i visne vekster ved öret hans, og
fullmånen styrtet ned mellom skyene. For hvert
vindstöt hadde det piftet i en tomflaeke.
Nu var hun borte.
112
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
