- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XIV. 1945 /
114

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Aksel Sandemose: Tre noveller - Fluene summer

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

AKSEL SANDEMOSE

hjerne: Hva var det jeg opplevde i skjæringen?
Det hadde fortsatt å plage ham ut på kvelden.
Hva var det? Men han kunne ikke komme på
det, hadde bare samme uklare kjenslen av noe
han ikke fikk rede på da det hendte, fordi han
hadde vært så opptatt av å se efter orm.

Nu var han igjen i skjæringen, men glemte
fullstendig det han igår skulle sett her, eller
hört eller kjent. Han hadde sitt slektskap med
huggormen å dyrke, ormen, hans hellige dyr.
Han elsket det tillöpet til ekstase som mötet
med ormen gav ham. Hjertet hans bultet for
de lynsnare bevegelsene, for det kantete og
flate hodet som vugget, for de sterile öynene,
for den klövde og dansende tungen. Hadde
ikke alltid ormen vært den store faren? Hadde
den ikke alltid vært livets lumske og dödelige
risk? I noen millioner år hadde den vært en
daglig redsel, inntil menneskene meget sent
i sin historie gikk bort fra de värme skogene,
bort fra ormen som de stadig bar i sjelen som
et bilde på ångsten. Han hadde engång lest at
ormen var det vanligste mannlige
kjönnssym-bolet, men han hadde også lest om, eller
selv sett, så månge angstanfall — nevrotiske,
moralske eller begge deler — ved tanken på
eller ved synet av det mannlige kjönnet, at
han nærmest trodde at mannskjönnet
symboli-serte den farlige ormen, og ikke omvendt.

Det var sand i skjæringen, med ener og
slåpetorn opp over skrentene. Nu i juli var det
dirrende hett der når solen skinte, og ingen
luftning slapp til.

Idag var det ingen orm. Da han kom ut
i det åpne, så han seg sökende omkring, ut
over fjorden til venstre, og inn over åkrene
som lå i rektangulære felter til höyre.

Han tråtte hardere i pedalene, men satte
stråks igjen farten ned. Han stirret grublende
på veien föran seg: Jeg glemte at jeg skulle
prövd å finne ut hva det var jeg opplevde der
i skjæringen igår.

Det hadde vært der også idag.

Igjen hadde han speidet efter orm, og ble
igjen ikke helt vekket av det som hendte. Men
det hadde vært der, nettopp nu for et par
minutter siden, ikke noe særskilt viktig, nei,
det var en ubetydelig sak, men han ville
opp-fattet hva det var, om han ikke hadde sett
efter orm.

Han fikk huske på det når han nu snart kom
den motsatte veien. Det var jo åpenbart noe
som ikke forsvant, når det hadde vært der også
igår.

Leonora hadde vært borte i tre dager. For
hver dag ble han mer redd. Leonora hadde
sine griller. Hun lot vel höre fra seg en dag.

Men han var redd. Om ikke Leonora selv
hadde pratet, kunne ingen vite om det som var
hendt mellom ham og henne kvelden för hun
ble borte. Han var redd, og likte seg ikke når
han så ut over fjorden. Igår og i forgårs hadde
han badet, men han visste at idag kom han
ikke til å gjöre det. De to siste dagene hadde
han tenkt på henne når han svömte, om han
svömte hen over henne.

Han kjente seg törst og stanste ved et lite
hus. Vinduene vendte dödt imot ham med sine
fuchsiaer og geranier. Han fulgte den smale
stien mellom ville blomster fram til dören og
banket på. Om en liten stund svarte en dempet
stemme: Kom inn.

Han var blendet av sollyset ute, og det tok
en liten stund för han kunne se. Det var to
kvinner der inne. Ved bordet satt en som var
ung og sydde. Midt på golvet stod en
eld-gammel kone. Begge så på ham uten å si noe.
Det var behagelig med halvmörket efter den
sviende solen. Han bad om vann å drikke.

Den unge reiste seg, og hentet en kopp og
tok vann i den fra en bötte på golvet. Det var
iskaldt, herlig brönnvann. Han drakk
begjær-lig og fyllte koppen igjen.

Han så på den gamle könen mens han drakk.
Kanskje var hun nitti år. Ansiktet var gult av
elde, munnen innsuget, öynene uten blikk. Den

114

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:57:24 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/blm/1945/0130.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free