Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Aksel Sandemose: Tre noveller - Fluene summer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TRE NOVELLER
svarte kjolen gikk helt til golvet. Hun hadde
nok vært på vei over golvet, men det var ingen
lett eller kort vandring. Nu stod hun der hun
stod.
Han tenkte: Dette har engång vært en kvinne
som unge menn snudde seg efter.
Han kjente igjen den unge piken. Hun hadde
sydd en kjole for Leonora. Han ville ikke
sporre, men på vei over golvet, med ryggen
til, gjorde han det likevel.
Hvorfor svarer hun ikke? Jeg går langsomt
mot dören så hun får samlet seg til et svar, så
jeg ikke behöver snu meg. Eliers må jeg sporre
en gang til. Det ser for underlig ut om jeg går
rett ut av dören uten å vente på svaret.
Han snudde seg. I öynene til gamla var det
kommet et svakt lys. Den unge så både brydd
og nysgjerrig ut, hun lot blikket gå förbi ham.
— Jeg tenkte hun kanskje hadde syklet förbi.
Nei, ingen hadde syklet förbi.
Han gikk ut, hoppet på syklen og var glad
da de ikke lenger kunne se ham fra huset. Det
luktet kvae.
Egentlig var det hele ikke noen ting. Han
hadde ikke gjort noe. Om Leonora ikke var
vant til at menn oppförte seg som han hadde
gjort — var det hans feil? De hadde levd i helt
forskjellige verdener inntil de möttes her.
Engång ble hun hvit i ansiktet ved noe han sa.
Han ble flau. Det han hadde sagt ville i höyden
avlokket andre kvinner han kjente et lite smil,
eller en vits. Nå, dette fra forleden var ikke
bare noe han hadde sagt, men han var snart
förti år og kunne ikke gjöre seg til en annen
enn den han var, og hun hadde hele tiden sagt
at det var fint å möte en som kom fra helt
andre kretser.
Likevel ble hun blek da han altså for en tid
siden sa noe uventet. Da hun hadde fattet seg
sa hun han var en barbar. Å, barbar? undret
han. Halvparten av det jeg sa var stjålet fra
Rabelais. Forleden ikke bare sa, men også
gjorde han noe. Neppe annet enn hun hadde
fantasert seg til at han engång ville gjöre, men
handling___
Leonora var vakker og klok, men oppdradd
til å bli en manns hustru, og han ikke til å bli
en hustrus mann. Det var fatalt at de forelsket
seg i hverandre. Det var hun som var en
barbar, en av det tjuende århundres barbarer som
visste alt om form og oppförsel, akkurat som
kannibalen hadde visst alt om form og
oppförsel, og visst nöyaktig hva en kunne si om
medisinmannen, om hövdingen og om gudene,
og hvordan håret skulle henge på hodet, om
man ville ferdes blant dannede kannibaler.
Leonora kunne alt dette på fingrene, a decent
woman. Hun måtte engång under fire öyne
meddele ham det virket mindre heldig at han
aldri tente sigaretten for henne: Du burde ta
litt hensyn til hva folk tenker. Og være litt
chevaleresque.
Leonora var klok, men hun var udyrket
mark. Vi deler vårt samfunn opp som biene
gjör det, gjör noen til slaver og andre til
dronningen — med mye eller lite mat. Leonoras
hjerne var proppet med stein for bröd, med
regulativer som en haug flintestein, og hun
hadde ikke saknet noe för han kom og
for-virret henne.
Så var det for fire dager siden blitt til mer
enn ord, og han var kommet hjem nokså
opp-skaket over hennes reaksjon. Hva hadde han
gjort? Ånei, han hadde ikke lest om det i «Takt
og Tone paa Sengekanten», han hadde ikke lest
om det noen steder. Han hadde bare fått lyst
å gjöre det, men en skulle ikke finne på noe
som ikke a decent woman hadde lest om i gode
böker fra lesesirkelen.
Hva var det blitt av henne?
Det ble alltid sagt at like barn leker best,
og sant var det. Merkelig nok var det oftest
den underlegne parten som nektet å gå med
på en förbindelse. Vulgære personer syntes
at åndsarbeidere på en uforklarlig måte var
dumme, litt komiske, igrunnen noen narrer.
115
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
