Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Juli-aug. N:r 6 - Johan Borgen: Lykke. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
LYKKE
takket for seg. Hun vilde ikke kjent ham igjen
om hun hadde sett ham dagen efter.
Dette var Lisas eneste förvillelse i alle år; den
var kommet sent og gjorde i grunnen ikke noe
varig inntrykk på henne. Hun födte Jon alene
en sommerdag mens gj öken gol, og gikk ut og
slo et kufor innenfor gjerdet en stund efter.
Siden sendte hun ham på skole i bygden, og
han var en glögg gutt som forstod seg på
meka-nikk og månge ting og hjälp morén til to kyr
istedenfor en. Da tyskerne kom, gikk han ned
på landeveien og tok en bil sammen med noen
andre, og så ble han drept i en bygd nærmere
byen. Da det ble forbudt å ha radio byttet Lisa
til seg et apparat mot den ene kua og kjöpte
lodder i pengelotteriet for det hun fikk imellom.
Slik gikk det til at hun vant i pengelotteriet.
Hun gjemte pengene innerst på låven, for at
Jon skulde få dem til utdannelse, komme på
aftenskole, bli ingeniör. Hver gang hun hadde
talt dem og lagt dem pent tilbake i jernskrinet
innerst i kroken, kom hun til å huske på at Jon
var död. Da gikk hun inn og hörte på radioen,
alt det forferdelige som hendte, og tenkte på
«Titanic».
En gang om uken for Lisa til bygden, til
postkassen på gjerdet ved hovedveien for å se
efter brev. De som bodde slik til at de kunde se
henne komme, var ivrige efter å få snakke med
henne. De vilde gjerne være snilde mot henne,
for hun var på en måte bygdens slette
samvittig-het. Mer enn en gang sa bra mennesker når
de möttes i kjökkenene: «Det er for gält med
gamle Lisa som bor alene oppe i marka. Tenk
om noe hendte henne!»
De vilde gjerne være snilde mot henne, by
henne på noe. Men de skulde helst sende ett av
barna ut og sporre; da kom hun. Da tok hun
om en liten barnehånd med sin gamle, hårde
klo og holdt den trofast til de kom inn. Barna
slapp henne også nödig. De syntes hun var fra
en annen verden og fulgte rynkenes fine spill —
der var så månge muligheter. De forestilte seg
ikke hennes ansikt som et ansikt, men nesten
som en sum av alle ansikter. De trodde hun
visste alt.
De voksne vilde gjerne snakke med henne;
de trodde også hun visste mer enn de fleste.
De spurte henne ikke direkte om hun hadde
radio. Men de spurte henne ut om det som
hendte i verden. Og det merkelige var at Lisa
visste det — ikke slövt og omtrentelig som en
gammel kone som har hört noe redselsfullt,
nei — hun kunde de länge og vanskelige
nav-nene på kartet; og når de hen tet kartet fram
fra hyllen kunde hun peke akkurat hvor fronten
gikk med en finger som lignet et nebb, så hard
og gul, enda den satt på en vever og velskapt
hånd. Det var ikke månge som hadde radio der
i bygden, og slett ikke månge som torde snakke
om det de hörte, for det var dödsstraff for det.
Dessuten hadde de så meget å styre med, så
meget å tenke på, de glemte ofte hvordan det
akkurat stod til i verden.
Lisa hadde ikke meget å tenke på. Hjernen
hennes var ikke full av ting. Hun hadde en ku
og en ganske liten aker som snilde folk fra
bygden plöyde og skar for henne. Så hadde hun
en slåttemark, den slo hun selv og berget höyet
selv. Om vinteren måket hun veien til brönnen
og holdt tunet fritt for dypsnö. Så hugget hun
ved med forte, nette bevegelser, men hun fikk
kjört den fram av andre.
Flere ting hadde hun ikke, og derför hadde
hun plass i hodet til alle de vanskelige navnene
de andre ikke kunde komme på. På den måten
ble Lisa en budbærer fra selve verden når hun
kom ridende til bygds på sin gamle, massive
ski-stav fra höydene. Og når de korset seg i stuene
over verdens dårligdom og over de tusener og
tusener som ble drept og over åkerjorden som
ble svidd av og skogene som ble brent og
byene som ble til stöv og rök, så tenkte Lisa på
«Titanic» og så rett fram for seg med öyne som
471
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
