Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Juli-aug. N:r 6
- Johan Borgen: Lykke. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JOHAN BORGEN
virket ganske uberört. Hun hadde sin målestokk
på redsler en gang for alle. Millioner mennesker
kunde allikevel ikke bli fler enn de tusen som
var sunket med «Titanic». En gang i verden
hadde hun förstått en hendelse med hele sitt
åpne sinn og den hadde fortsatt å leve i henne,
innkapslet. Alt som var större enn det var
egentlig uvedkommende, bare noe som hendte.
Og når hun satt om kveldene med sin
livsfarlige radio, og vinden slet i björken ute på
tunet og fikk dens lubne lövverk til å stryke
längs vinduet, og når hun lot bruset fra de store
orkestre fylle stuen — ja, når hun lot tre hundre
mann i London spille for seg og hun skrudde
knotten til höyre helt til siden så Beethoven
flommet som skred og ville fossefall mellom
buffeten med porselenshunden og de stive
potte-plantene i vinduet, da gjenopplevet hun gruen
fra «Titanic»s skrånende dekk, hvor kvinner,
menn og bortkomne barn hylte ut i natten i sin
skrekkelige ångst for döden i havet. Da skyllet
sjöen — iskald — om hennes egen stue og fyllte
hennes sinn med uendelighetens is, så blå og
höy omkring henne. Og siden — når musikken
stilnet — ble hun sittende lenge og rokke over
strikketöyet; det var til Jon.
*
Det hendte ikke sjelden at der kom folk over
skogen, og det var en gammel skikk for folk
som för, å komme innom hos Lisa. En gang
i tiden hadde hun gjort seg en næring av det,
av å servere kaffe og gi dem husly; da kom de
oftere, flere gånger i måneden når været var
tål-somt.
Men selv nu efter krigen, da folk ikke drog
unödes i skogen, kom det en og annen, alltid
menn. Stundom kunde de höre radioen inn
i skogen för de oppdaget huset. Men kom’ de
i mörkningen, eller helt ut på natten — og det
hendte også — da så de gjerne lyset fra stuen
lang vei. Lisa brydde seg ikke meget om
mörk-leggingen, og ofte satt hun oppe og lot verden
tone inn i stuen til långt på natt. Slik satt hun
og lyttet til fremmede språk som hun ikke
for-stod og som gjorde verdens redsler enda
dunk-lere og fullere av hemmelighet. Og menneskene
som kom lyttet forferdet til hele verden her
oppe i utmarka, og nevnte ikke siden hva de
hadde hört. De fleste kjente ulykken med sönnen
og trodde hun var litt tomset.
En dag kom også luin förbi. Han trakk litt
på det ene benet — nå husket hun det! — og
han var trett og sliten efter turen. Hun satt og
så på den tette hårveksten som gikk litt ned
i pannen midt föran, hun lurte på om han
husket det, om han kjente henne igjen. Hun
satte kaffen fram for ham i kjökkenet og gikk
og stelte i stånd i kammerset, mens han satt ved
bordet med den slitte voksduken og pratet inn
gjennom den åpne dören. Slik hadde han gjort
den gängen også; det var tredve år siden nå,
og til neste år var hun sytti. De hadde slått på
det i bygden at de vilde ha henne på
gamle-hjem. Men hun vilde ikke på gamlehjem.
Han satt og slubret i seg kaffeerstatningen og
snakket om krigen og litt om seg selv. Han
var agent for symaskiner — nå husket hun det
også! — og for i bygdene her og krevde opp
penger. Han hadde også gjort en oppfinnelse
i symaskiner, en liten forbedring; men det var
ikke blitt noe av den.
Det var det ikke den gängen heller. Nå husket
hun det alt sammen, alt sammen.
Men det kunde nok blitt noe av, om han bare
hadde hatt litt kapital...
Ja! Slik var det! Det kunde blitt noe av det,
hvis han bare hadde hatt litt kapital.
For som det nå var fikk man aldri tid...
... ja! Ja! Nå kom det rare ordet hun ikke
kunde förstå den gängen. Hun stod inne i
kammerset og rusket opp i den döde hodeputen med
all den gamle halmen som stakk ut i
neder-kanten. Hun skulde hatt ny halm i puten, hadde
hun visst hvem som kom.
... man fikk aldri tid til å konsentrere seg.
472
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Sat Dec 9 15:57:24 2023
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/blm/1945/0488.html
