Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Juli-aug. N:r 6 - Sigurd Hoel: Norsk litteratur under okkupasjonen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SIGURD HOEL
ned og legges vekk. Men politiet tok dem ikke
med sig.
Siden kom det tilleggslister, flere gånger. Og
tilslutt kom selve hovedlisten. Etter alt å dømme
var den en direkte oversettelse av den
til-svarende listen for Tyskland. Et stort antall
av bøkene i listen var nemlig totalt ukjent
i Norge. Denne siste listen var et helt verk —
28 foliosider i maskinskrift med ca. 60 linjer
på siden. Og hver linje kunde være ganske
innholdsrik. En linje lød f.eks.:
Alt av og om Heinrich Heine.
En annen:
Alt av og om N. Lenin.
En tredje:
Alt av og om Maxim Gorki.
En fjerde:
Alt av og om Karl Marx.
En femte:
Alt av og om Upton Sinclair.
I dagene like efteråt denne siste store listen
var sendt ut, var jeg en tur på
Universitetsbiblioteket i Oslo. Jeg trengte noen bøker til
et lite arbeide om amerikansk litteratur.
Jeg sendte inn en ønskeliste.
På innsiden av disken lå listene over
for-budte bøker. For hver bok jeg bad om, slo
bibliotekaren op i listene og krysset av, hvis
den forlangte boken stod der.
Jeg hadde bedt om femten bøker.
Jeg fikk ingen. Ni var forbudt, tre manglet
i biblioteket og tre var utlånt.
Selvfølgelig utspänt det sig enkelte
tragi-komiske episoder i förbindelse med denne
beslagleggelsen. Episoder som røbet visse
huller i den tyske organisasjonen.
På den første listen, som enda var nokså
översiktlig, stod opført Ludwig Lewisohn
(amerikaner og jøde) med den store roman
«Herbert Crumps ekteskap».
En ukes tid etter skrev litteraturkritikeren
i nazistenes hovedorgan Fritt Folk følgende,
— i en omtale av en helt annen bok:
«La mig i denne förbindelse otter få minne
om Lewisohn: Herbert Crumps ekteskap, denne
uforliknelige roman, som alle mennesker bur de
lese.»
•
I det foregående har vi til en viss grad
fore-grepet utviklingen.
Hvis vi vender tilbake til utgangspunktet
— situasjonen frem gjennem året 1940 — så
må det gjentas, at vi skjønnlitterære forfattere
i det året merket forholdsvis lite til sensur og
tvang. Vi blev til og med opfordret til å skrive.
Det var som om våre nye herrer vilde si til
hver enkelt av oss:
Vi har okkupert ditt land, brendt byer og
gårder, jaget din Konge og regjering i
land-flyktighet, etablert gestapo i Stortinget, kneblet
pressen, overtatt styre og stell i Norge, og
förlänger at hver enkelt nordmann opfører sig
lojalt mot den nye tingenes orden. Bortsett fra
disse bagatellene, kjære forfätter, har du din
fulle frihet. Skriv!
Fra okkupasjonsmaktens side var det god
mening i denne opfordringen.
Det hører visst til grunnreglene for enhver
erobrer, at det erobrede folket såvidt mulig
bør skaffes to ting: Brød og cirkus. Og
skjønn-litteraturen er — tilstrekkelig kynisk
betrak-tet — en del av cirkus.
Hvordan opførte så de norske forfatterne sig
i denne situasjonen?
Noen ganske få gikk hen og blev nazister.
Långt ferre enn vi hadde fryktet. Vi hadde
fryktet, nemlig.
La mig her minne om en liten historie, som
er vel kjent i Norge.
En av naziministrene, Lippestad, holdt
mønst-ring i sitt departemang da han tiltråtte. Han
bad nazistene tre frem. Ingen tråtte frem. Da
blev ministeren så irritert, at han rett og slett
sa høit det han tenkte. Han sa:
480
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
