Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Ronald Fangen: Okkupasjonserfaring og Wergelandarv
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
mesterstykke å eksistere uten å være til — så
skal du få fortsatt få lov til å eksistere. — Og
da er det altså «medeltidsaktig neuros» hvis
man ikke sier hjertelig takk til det edelmodige
tilbud. Det vil jo igjen si at det er nevrotisk
hvis ikke ordet, det virkelige levende og sanne
ord, innstiller sin virksomhet så snart
beund-ringens og hyldestens blide sol forsvinder og
faren innfinder sig. Ordet skal utelukkende
brukes når det ikke koster noe å bruke det.
For, sier Lundkvist videre: «Vore det för
övrigt sant att lidande, förföljelse och
martyrskap vore det avgörande skulle ju ett stort
antal europeiska författare ha fått en oerhörd
auktoritet, som dock inte hörts av.» — Det må
jo sies å være et avgjørende argument. Når
man ikke opnår autoritet ved den
virksomhet og holdning som skaper lidelse og
martyrium — da må det jo komme av at såvel
virksomheten og holdningen som lidelsen og
martyriet var av en forkastelig nevrotisk
karakter. Og en skribents autoritet bevises i vor tid
på en måte man ikke kan ta feil av: i store
oplag eller innflytelsesrike stillinger, kort sagt
i suksess. Men intet av dette times den skribent
som kastes i fengsel eller koncentrasjonsleir,
enn si da den hvis nevrose er så uheldbredelig
at han blir skutt. Og inntill april 1944 hadde
man ikke hørt noe om at de forfulgte forfattere
hadde opnådd noen autoritet!
Eller mener Lundkvist at alt dette med
lidelse og martyrium er noe som nevrotiske
skribenter har bestilt for å få litt variasjon
i kosten? I så fall vilde han ha fullstendig rett
i sin avsky og mistro. Men i så fall vilde det
heller ikke ha dreiet sig om martyrium. Enten
er martyriet skjebne eller så er det ikke
martyrium. Det skulde man tro at alle visste,
— i hvert fall i det Norden hvor Søren
Kierke-gaard har skrevet. Det er først når martyriets
eller lidelsens mulighet er uundgåelig at de
høitidelige ordene blir reelle.
Det skal innrømmes at det ikke passer i frem-
skrittets program og rute når disse ordene
påny blir reelle i 1940 som i «medeltiden».
Og det er lett at förstå at når man ikke aktuelt
oplever tilstanden selv, men bare hører at den
eksisterer andre steder, så må man betragte det
hele som så utidig og ufornuftig at man i
selv-forsvar ryster det av sig og helst ser det
redu-sert til overspenthet. Likevel blir j o det i
leng-den den minst förnuftige posisjon man
over-hodet kan forsøke å innta. Den oprørende og
tragiske virkelighet forandrer og forbedrer sig
ikke fordi om åndsarbeideren fornekter den.
Derimot kan åndsarbeideren vinde meget ved
å se den som den er. Vil han da ikke svikte sin
opgave og forråde ordet — vel, så må han
regne med martyriets mulighet. Det er ikke
morsomt. Men det har den nyttige følge at
ordet gjenvinder sin valør, dets konjunktur
stiger, det blir uomtvistelig verdifullt.
Psykologiprofessoren Nyman skrev i det
samme tidsskrift noe om den «kristna
lidandemystiken» som man nu for enhver pris måtte
være ferdig med; den var fremskrittets største
fare og fiende. Kan det bety noe annet enn at
professoren betragter lidelsen som et djevelsk
kristent påfund? Får vi med andre ord
ut-ryddet kristendommen, så forsvinder lidelsen.
Det er i så fald en tanke på linje med
Lundkvists: lidelsen, urettferdigheten, grusomheten,
martyriet er en illusjon, oprettholdt av
nevro-tikere og av den kjempemessige
nevrosespe-kulasjon som heter den kristne kirke. Det
gjelder for dikteren om å holde avstand, å
motstå «panik och tidshysteri», å bevare «en viss
kallblodig oberördhet». Det lyder fornemt, men
er det mulig? En sterk grad av følsomhet hører
gjennemgående med til den pris dikteren må
betale for å være dikter, — den kan være
plag-som nokk i ccnormale» tider, og så skulde
dikteren kunne avsette den til fordel for
«kall-blodig oberörthet» i verdiforfuskningens og
menneskeforaktens triumftider? Blev triumfen
varig blev det jo for det første slutt på alle
574
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
