Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Dikteren og krigen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ODD El DEM
i en internasjonal problemkrets. Den, som med
norsk dikterånd bar vendt seg til å mene
ekstrem individualisme, vil förstå hvor
opp-rivende og ny krigen kan komme til å virke på
gamle norske litterære tradisjoner. Man har
gjort den forbløffende oppdagelsen at Norge
ikke ligger isolert lenger. Denne oppdagelse
kan synes naiv på en utlending, men her i
landet har den faktisk betydd noe. Den har
betydd så meget sågar at den i første omgång
har virket kunstnerisk oppløsende. Allerede fra
første dag hadde folk en kvelende fornemmelse
av noe «nytt». Man skal f. eks. lese en liten,
hektisk, noe overopphetet roman av Lauritz
Johnson som heter «Verden — det er meg».
Den gir et utmerket bilde av en alminnelig
norsk mann i april 1940, og overopphetet er
den som sagt fordi forfatteren ikke har
kunstnerisk distanse överför stoffet. Det fortelles om
den såkalte «panikkdag» i Oslo, den 10. april •—
de hele byen flyktet ned i byens
undergrunns-tunnel i påvente av at Oslo skulle utslettes
presis klokken 12. Ikke et menske i byen var
i tvil om det. Lauritz Johnsons romanskikkelser
som vet at dødem venter dem, opplever
panik-kens venteminutter — og i disse minuttene
föregår det en overveldende moralsk og
politisk revolusjon i deres sinn. Romanens utrert
ekspresjonistiske stil svekker den kunstneriske
og intellektuelle analysen, men jeg nevner den
her fordi en utenforstående vil finné meget
av Lnteresse hvis han ønsker å bli kjent med
det norske meniskes første møte med krigen.
Noe likncnde vil man også finne i Kristian
Kristiansens underholdende «Fredens øy».
Å si at nazismen virket overraskende, ville
naturligvis være direkte gält når det gjelder
Ronald Fangen. Og enda mindre overraskende
virket nazismen på Sigurd Hoel. Men deres
siste bøker virker likevel «nye» i norsk åndsliv.
Bare de som har oppfattet Fanigenis og Hoels
sentrale plass i den siste generasjons idédebatt,
vil förstå den våkne interesse som deres første
fredspublikasjoner var omfattet med. Og det
har gått i år som så ofte før: Fangens og Hoels
ord har dannet utgangspunktene for to slags
form for idédebatt. «En lysets engel» er
allerede kjent blant svenske lesere. Fangen
ana-lyserer som kjent den politiske fiende ut fra
bibelsk synspunkt: den ondes kamp mot det
gode. Hvordan gikk det til at selv unge,
hederlige gutter ble grepet av «satanismen» ?
Romanens bredde svekker den umiddelbare
kunst-opplevelsen, det er sant, men da vi — som
tidligere sagt — har vanskelig for å oppleve
«kunst» i forbinnelse med krigen, blir estetiske
iimvendinger skjøvet i bakgrunnen. Utlendinger
må gjerne oppfatte dette som en spesiell «norsk»
reaksjon. Den norske leser er i det hele tatt
mnstilt på «facts» når det gjelder krigen.
Fangens meget levende roman er derför av
spesiell interesse fordi den belyser nye og
uventede momenter i en kamp som har brent
i hver nordmanin gjennom fem år.
Sigurd Hoels bok er en artikkelsamling:
«Tanker i mørketid». Den står — i høyere
grad enin noen ämnen norsk publikasjon i år —
i senitrum av den idédebatt som opptar og har
opptatt. Hoels forfatterskap har med denne bok
fått sin politiske utløsning. Artiklene er skrevet
i løpet av de siste ti—tolv år, og er i hver
eneste linje en imponerende og mesterlig ført
kamp mot nazismen. Et hederligere uttrykk for
de beste tradisjoner i norsk radikalisme har vi
ikke hatt på lang tid. Boken har kamskje gjort
et så sterkt inmtrykk fordi den på et par hundre
sider har greidd å samle norske følelser og
tanker — og fordi den er et rikt bidrag til vår
fattige essaylitteratur. Kan man tale om at et
behov for essayister kan være skrikende, så er
det ihvertfall skrikende i Norge.
Typisk problemstillende i sin tendens er også
det lesedrama som Den norske
forfatterfor-enings nye formann Hans Heiberg har gitt ut.
Lesestykket heter «Broen». Heibergs frodige,
utpreget polemiske evner har her funnet et nytt
132
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
