Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Dikteren og krigen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
uttrykk; han har hentet susjettet fra lærernes
kamp mot nyordningen. Og problemet er da
dette som i virkeligheten har svidd sins
brenn-merker inn i et hvert möderne åndsmenske i
Europa: hvordan kan den fredelige akademiker
og skrivebordsarbeider bli tvunget til å gå løs
på sine fiender med våpen som ikke er av ånd?
Heiberg har med andre ord rørt ved
pasifis-mens merkelige problem. Det samme har en
annen gjort, Nini Roll Anker. Hun døde
under krigen, «Kvinnen og den svarte fuglen»
ble hennes siste roman. Helt ferdigskrevet ble
den ikke. Folk kvier seg naturlig for å bruke
ordet vakker om en roman, men de kan gjøre
det trygt når det gjelder denne romanen, den
har en värme og inderlighet som brenner særlig
intenst fordi den er en bønn fra et menske som
ikke lever mer. Nini Roll Anker er neppe så
«moderne» som Heiberg. Hennes ståndpunkt
er det stikk motsatte av hans: hvordan skal vi
oppdra våre sønner slik at de aldri går ut
i kampen, uansett om kampmotivene er de mest
hederlige og akseptable? Tilsynelatende
periferisk blir krigens problemer streifet i Aksel
Sandemoses «Tj ærehandleren», en meget kald
og meget dreven analyse av en
ekteskapsvind-ler — en figur som i følge forfatteren er typen
på det alminnelige asosiale menske, mannen
som ikke greier å leve seg inn i takt med
om-givelsene. Dette var naturhgvis også et krigens
problem for månge. Nesten helt utenfor krigens
verden står Peter Egge og Sigurd
Christiansen. Deres analytiske, sjelsborende fremstilling
av tidløse mensker virker som en merkelig
anakronisme i årets norske diktning. Det ligger
utenfor denne artikkels ramme å omtale disse
romaner nærmere her.
Venner utenfor Norge spør oss: Men har da
ikke krigen gitt dere en eneste ny dikter av
virkelig format?
Sånt vil jo folk gjerne vite, men hvis det bare
hadde vært så lett å svare på spørsmålet. Det
er nemlig for tidlig å svare. Krigen har som
SIGURD EVENSMO
vi har sett ikke egentlig fornyet de eldre og
rutinerte skribenter — ihvertfall icke ennå.
Den har utdypet noe som har vært før. Det er
sant. Men mere har den heller ikke gjort.
«Pro-blemene» har vært viktigere enn mennesket.
Selv hos en så dyktig romankunstner som
Sandemose er «menskeskildringen» i ordets
mest vulgære forstand trått i bakgrunnen.
Men altså ikke en eneste ny, ung dikter?
De unge som fikk sine første blivende
ånds-inntrykk gjennom krigen, er ihvertfall ennå for
unge til å stå frem som diktere. Det er det
første vi kan konstatere helt sikkert. Vi kan
nemlig peke på det i og for seg paradoksale
at etter disse fem årene er det nesten ferre
debutanter enn i en normal fredshøst!
Betyde-lige nye lyrikere er ikke dukket opp. Alt nytt
ligger her i skyggen av Øverland, Nordahl
Grieg og Inger Hagerup. Ekte og befriende
virker Einar Skjæraasen; løftesrike samlinger
har han gitt ut før, men ung er han ikke og
ikke «ny», det er heller ikke Louis Kvalstad,
133
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
