Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - April. N:r 4 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Kvantitet og kvalitet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
de store forlagene som er kommet best
gjen-nom kvalitetskrisen.
Og her rører vi ved sentrum av dette
problemet. Idag vet vi:
De fleste av de nye forlagenes bøker har
vært en sykdom i etterkrigstidens litterære liv
i Norge.
Beklageligvis har de også virket
stimule-rende på konkurranselysten hos de gode
forlagene — som naturligvis på samme tid ønsker
sine nye kolleger til et meget varmt sted.
Nå er det imidlertid tegn som tyder på at
de smarte forretningsguttene snart må
over-veie om de ikke bør tjene penger på andre
måter. Månge forlag vil forhåpentligvis
for-svinne. For publikums evne til å kjøpe bøker
skrumper inn.
Går det an å si: heldigvis? Uten å bli
mis-forstått?
Kvalitetskrise–-
Saken var jo temmelig enkel hvis krisen ble
løst ved at noen lurvete bokspekulanter
for-svant.
Men kvalitetskrisen er først og fremst en
mentalitetskrise. Og den er jo ikke egen for
Norge.
Fenomenet sees over hele Europa.
«Observa-tører» fra alle land melder om det samme.
Vi snakker ikke her om de store dikterne.
De skriver originalt — nær sagt uavhengig av
en hvilken som helst krise. Aksel Sandemoses
siste roman f. eks. — «Det svundne er en
drøm» — er til tross for en slags förbindelse
med noe «aktuelt» utenfor samtid og
sammen-heng ellers. Romanen står også kunstnerisk
i en særklasse blandt årets norske bøker. Den
vil imidlertid være kjent for BLM’s lesere fra
før. Jeg snytes for den glede å skrive mere
om den.
Det vi skal snakke om, er
gjennomsnitts-nivået.
At kriger «betyr» meget for diktningen, vet
vi fra før. Denne sannhet er naturligvis like
banal som denne: Det hender ofte at en stor
ulykke gjør en mann til dikter.
Men når det gjelder den siste krigen,
kommer vi likevel stadig tilbake til spørsmålet: ga
den et nytt idéinnhold til menskene?
Jeg tror vi må svare nei.
Men kampen om frihet og rett?
Jo; men den kampen er gammel som
menske-heten selv og representerer ingen «idé».
Imidlertid er det tydelig at den siste krigen
har virket på en måte som kan bli revolus
jone-rende: den har virket oppløsende på et
gam-melt verdensbilde. Hele den europeiske
intelligens er for øyeblikket i ferd med å orientere
seg på nytt. Den nye etterkrigsungdommen
som foreløbig ikke har greidd å overbevise
som kunstnere og diktere, representerer et nytt
stadium i oppløsningsprosessen av det gamle
vesteuropeiske verdensbilde. Og fordi denne
ungdommen har fått en ganske annen start
i livet enn sine fedre, kan en snakke om
sam-menstøt mellom to gener as joner.
Når det gjelder norsk diktning, legger en
merke til en vesensny livsinstilling først og
fremst i de mislykkede bøkene. Dette er
naturlig. Alle de uklare forestillinger om samfunn
og menskelykke som for øyeblikket
beskjef-tiger ungdommen, må naturnødvendig finne
uklare og utilfredsstillende uttrykk i første
omgångs.
Norsk diktning var utpreget
«samfunnsdikt-ning» på Bjørnsons, Kiellands og Ibsens tid.
Men i hele perioden fra omkring 1890 og helt
frem til omkring 1935 var forfatterne mere
opptatt av andre problemer enn av
«samfun-net». Det er f. eks. påfallende at den første
verdenskrigen nesten ikke blir nevnt i norsk
romankunst — skjønt den naturligvis satte
spor på andre måter.
Landet var et bygde-Norge helt til de brune
rovdyrene veltet inn over grensene.
4 BLM 1947 IV
337
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
