Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Carl Keilhau: Ny norsk prosa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CARL KEILHAU
NY NORSK PROSA
Det er noe merkelig med höyavlingene i
Norge. Det er tilsynelatende aldri kronår og
aldri uår, men hver höst meldes det at avlingen
har vaärt ”middels” eller ”litt under middels”.
Jeg vet sannelig ikke nöyaktig hva middelen
er for norsk litteratur — men kanskje jeg skal
våge å sette prosahösten 1949 til litt over
middels? Det kom virkelig fire-fem meget gode
böker, og en del alminnelig bra. En forfatter,
Finn Havrevold, leverte sin beste roman hittil;
med den rykket han for alvor opp i eliteklassen.
Andre kjente navn viste solid form, mens folk
som Sigurd Hoel, Arthur Omre og Gunnar
Lar-sen sto over runden og Tarjei Vesaas sin
ny-ervervede vane tro stakk imellom med lyrikk.
Av debutantene var et par-tre lovende, men
ikke stort mer, og heller ikke dette året öynet
man noen oppmarsj av ungdommen. Men
naturligvis — det er jo ikke livet om å gjöre å
få gode böker av 25-åringer, bare de kan
kun-sten å lage dem når de er blitt 40.
Hva er det nordmennene skriver om?
I et brev til BLM i fjor pekte jeg på hvordan
norsk lyrikk etter krigen har vaert preget av
etiske problemer og etisk tendens. Det samme
gjelder prosaen, og like meget i 1949 som i
de föregående etterkrigsårene. Man blir ikke
overrasket hvis man på forhånd kjenner
böker som Evensmos ”Englandsfarere”, Vesaas’
”Bleikeplassen”, Bang-Hansens ”Ringen rundt
brönnen” og Havrevolds ”Walter den
fred-sommelige”. Fremdeles möter man hos
forfatter etter forfatter, i bok etter bok kravet om
menneskevarme og kjaerlighet. Stilt opp som
kontrast til den kalde likegyldigheten, til
feig-heten, hatet og ondskapen, til krigen.
Krigen. Selve den annen verdenskrig med
sine konkrete hendelser og trekk begynner å
komme på avstand, og strömmen av de typiske
”okkupasjonsromanene” ser nå ut til definitivt
å stilne.1 Men voldsproblemet, krigsproblemet
står tilbake, og slik som verdenssituasjonen
tegner seg, henger truselen fremdeles over oss.
Krigen er for mange blitt ensbetydende med
Det Onde — det som nordmennene tidligere
identifiserte med nazismen.
Psykologisk er forskjellen liten eller ingen.
De norske forfatterne betraktet aldri nazismen
bare som en ytre fiende, men som noe vi alle
var medansvarlige for. Karakteristisk var
Sigurd Hoels ”Möte ved milepelen”, hvor han
satte fingeren på sviket hos en höyt aktet
patriot — ungdommens kjaerlighetssvik, som
senere skulle möte ham legemliggj ort i hans
egen sönn, hirdgutten. På lignende måte ble
medansvaret understreket i böker som Odd
Bang-Hansens ”Ringen rundt brönnen”.
Likedan med krigen, voldsmentalitetens
konsekvens. Mens avisene vesentlig skriver om den
ytre faren (fra öst) og katastrofen som kan
ramme oss uten vår vilje, sporer forfatterne
krigen til dens rot i det enkelte menneskes sinn
for å vise at ”it can happen here”. Når nettopp
norske forfattere tar dette problemet så
alvor-lig, skal man ikke undervurdere det inntrykk
Norges opprustning og tilslutning til
Atlanter-havspakten har gjort.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
