Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Carl Keilhau: Ny norsk prosa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NY NORSK PROSA
hans nye roman ”Möllen og lyset” (Tiden
Norsk Forlag, 7: 50). Her stiller han opp mot
hverandre to menn. Militaristen Hans, hard,
pågående og robust, og den fredsommelige
drömmeren Anders, vek, engstelig og passiv.
Men med et fond av ömhet og varme, som han
gir til den söte konen det lyktes ham å erobre
en gang han tok mot til seg og satte til. Da
fölte han at han sto ved en skillevei.
Ved en ny og avgjörende skillevei ser Anders
seg stå da det skjer noe som gjör voldsomt
inntrykk på ham. Offiseren Hans har dratt med
en kamerat ut på skytebanen en söndag; de
har tatt med sine små sönner, og den ene av
guttene mister hånden under lek med patroner.
Anders ser det nå som sin plikt å gripe inn
mot krigsmentaliteten: han, den svake, skal
frelse verden! Og han vil gjöre det på samme
måten som den gamle konen i eventyret, hun
som tente på stuen sin for at barna som lekte
på isen skulle bli varslet om at stormen kom.
Mens han er alene hjemme, tenner han på huset
og brenner inne.
I referat lyder det underlig. Sant å si er det
ganske underlig i boken også: det er en
vesent-lig svakhet ved romanen at den balanserer
usikkert mellom realismen og den symbolske
betydning som naturligvis ligger i historien.
Man glemmer symbolikken og spör nökternt:
kan det vaere noen mening i å la kone og barn
i stikken ved et selvmord, som skal tjene til tegn
og advarsel for denne Hans? Man spör seg
også om det rene får er det rette og det
representative å stille opp mot ulven — som er svaert
til ulv. Overhodet kan mange innvendinger
rei-ses, blant annet den at Bang-Hansen i
motset-ning til metoden i tidligere böker legger
kor-tene på bordet med én gang og tegner personene
så tydelig at det vesentlig blir ytre spenning
igjen mot slutten.
Men på tross av, til dels på grunn av, sine
lyte hörer denne romanen til höstens
interes-santeste. Problemet er viktig, og det er kraft
og patos i hevdelsen av den svakes rett til å
vaere svak, bokens forkynnelse. Den eier også
kunstneriske fortrin i det dramatiske liv i den
FINN HAVREVOLD
siste delen, og i den gode, klare og sikre stilen.
Imidlertid grep den meg mest fordi ”Möllen
og lyset”, hvis jeg har ty det den riktig, gir et
biide av den rotlöshet og fortvilelse som for
tiden behersker en viss del av den radikale
norske intelligens. De som ikke bare deler
den alminnelige krigsfrykt, men som er
mot-standere av Atlanterhavspakten. Når Anders
förlåter verden, tör det ha en mening utöver
den som er knyttet til en romanfigur.
Kvinnene står på Anders’ parti i ”Möllen og
lyset”. I Finn Havrevolds roman ”Skredet”
(Aschehoug, 15:50) er kvinnen den aktive
oppröreren mot krigsmentaliteten. Tendensen
er den samme, og det er mange iöynefallende
likheter mellom de to bökene. Symbolsk
repre-senterer fem brödre det krigerske
mannssam-funnet, og mens familien er samlet en
alkoholi-sert vinter-weekend på et landsted ved kysten,
utlöses hatet mellom dem og de ryker sammen
i slagsmål, til bakgrunnsmusikk fra
storm-vaeret utenfor. Det er skredet, eller krigen.
Heller ikke for Havrevold er det lykkes helt
å forene idésymbolikk med
virkelighetsskild-ring. Når den 34 år gamle fölsomme og
varmblodige, i sitt ekteskap barnlöse Bente bryter
opp på ibsensk og helge krogsk vis og går fra
117
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
