Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Carl Keilhau: Ny norsk prosa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CARL KEILHAU
Mannen, er det konkret fra den eldste av de
fem brödrene, en herskesyk, kjölig beregnende
og efficient disponent. I og for seg er det ikke
noe merkelig og betydningsfullt at hun vil
skilles fra den ubehagelige fyren, og det er
vanske-lig å se Bente som noen bannerförer for en
bedre og fredeligere verden.
Det lar seg gjöre på en måte å betrakte
sym-bolikken adskilt. Man kan da beundre
oppbyg-gingen av konstruksj onen, hvor f. eks.
Kunstne-ren (forfätteren selv?) er tildelt rollen som den
der rekker kvinnen en hånd og hjelper henne
til å ta det opprörske skrittet. Han skriver på
et skuespill om kvinnens frigj öring, som er
gjengitt i boken, og dermed henledes
oppmerk-somheten på hvordan Havrevolds roman i stor
utstrekning er komponert nettopp som et
drama. Det inneholder revolusj onaere utfall
mot familieinstitusjonen og en kraftig anklage
mot dem som skaper krigen. Som
tendensdiktning er da også romanen i förste rekke blitt
hilst.
For meg trer tendensen i bakgrunnen. Jeg
ser det slik at Finn Havrevold har villet skrive
etter et program — men så har dikteren tatt
makten fra agitatoren, og det som begynte (og
pliktskyldig slutter) som propaganda,
fortsetter som inspirert virkelighetsmaleri,
skarp-sindig sinnsanalyse og bitende satire.
Han tar for seg de fem brödrene: en
avmålt-vellystig despot, en ryggradslös alkoholiker, en
kuet hypokonder og martyrskikkelse, en tåpelig
mandighetsdyrker og en neglebitende enstöing
av en forfatter. Avslörer dem etter tur som
narrer. Lar dem alle vaere forelsket i den
ny-delige, myke Bente — en forelskelse leseren må
dele med dem og forfatteren. Setter flasker på
bordet foran dem, gjör den gamle villaen
levende og lar det blåse opp en veldig,
sne-lösende marsstorm. Og driver opp spenningen
mellom menneskene til et klimaks som forener
det lidenskapelige med det grotesk-komiske:
menn löper med slepende bukseseler og trår
uopphörlig i vaskevannsfat. Det er dristig på
grensen av frekkhet, og stormende morsomt.
Intenst og drivende, fort og muntlig er
ro
manen skrevet, så man formelig löper oppå
ordene. ”Skredet” betyr en seier for Havrevold.
Også Kåre Holt tar voldsproblemet op til
etisk dröftelse. Hans roman ”Det store
vei-skillet” (Gyldendal, 12:—) har en ypperlig
idé: han vil vise at et menneske bserer
mulig-hetene i seg til å fölge flere forskjellige
utvik-lingslinjer, og i en krisesituasj on hvor sinnet
er labilt og vipper mellom impulser, kan en
liten inntrykksforskyvning gjöre utslaget for
valget og avgj öre menneskets f remtidige
skjebne. Det er det store veiskillet, og der
befinner den unge fattiggutten Chris seg natten
til den 9. april 1940 da han har trengt seg inn
på gården til en jente han vil ha og står med
öks i hånd overfor hennes far. Vil han hugge
bonden ned eller ikke? Begge hörer i dette
öyeblikk de tyske flyene komme____
Her klöver Kåre Holt romanen og
demon-strerer tre veier som Chris kan gå under
ok-kupasjonen: som ynkelig, ”stripet” profitör,
som brutal landssviker og som dristig
hjemme-frontkjemper. Men den siste muligheten tror
man ikke på, slik Chris er skildret i
innled-ningen som en krakilsk og hatefull, feig og
tvers igjennom frastötende fyr, merket av sin
ydmykende jobb som fillesamler i bygda for
en mor som har önsket livet av ham. Man tror
det ikke, selv om Holt langtfra gjör ham til
noen romantisk helt men lar ham beholde mye
av sin opprinnelige personlighet.
De andre ”veiene” er rimeligere; men så
ubehagelig som denne Chris er, volder det
like-frem overvinnelse å lese om ham. Det henger
sammen med Kåre Holts måte å skrive på.
Riktignok fortjener den 32 år gamle
forfatteren honnör for sitt pågangsmot: han gir seg
friskt i kast med de vanskeligste psykologiske
problemer, og skriver energisk, med saft og
kraft. Ofte treffer han også i blinken og når
dikteriske höyder; men til gjengjeld kan han
bomme stygt, saerlig stilistisk, og prestere
bilder som er de rene vanskapninger. Han har en
sans for det storslagne og det drastiske som
lett förer ham til å ta munnen for full. Med
alle sine fortjenster virker boken grov og
118
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
