Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Carl Keilhau: Ny norsk prosa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CARL KEILHAU
Tankene i denne tiden, hvor norsk
arbeider-bevegelse så fort skulle gå fra fysisk kamp og
nederlag for statspoliti og militaer under
storlockouten i 1931 til overtagelse av
regjerings-makten under slagordet ”hele folket i arbeid”,
har sitt preg av brytningene innen bevegelsen
mellom glödende idealisme og taktiske hensyn,
mellom barrikaderomantikk og öyeblikkets
behov for å trygge arbeidernes kår, mellom
teoriens renhet og virkelighetens
kompromisser. Karl Martin hörer til den ytterliggående
mindretallsflöyen som forakter alt som smaker
av ”småborgerlige fordommer”, og han vil at
alle som han selv skal ofre seg helt for Saken.
Det gj elder også i forholdet til Mai, den piken
han er glad i og som elsker ham: han driver
henne til å abortere. Men da går hun fra ham.
Tidligere har hans steile holdning fjernet
ham fra kameratene, og nå da han er blitt
fullstendig alene, fortviler han. Og åpner seg
for Mai da hun kommer tilbake:
barndoms-opplevelsene ligger bak. Han er vokst opp i et
”ingenmannsland” mellom middelstanden og
de klassebevisste arbeiderne i en småby, og
han ville gjöre opprör mot slike som faren, de
som hare tenkte engstelig på sine aller
naer-meste og ikke så utenfor stueveggen. Men selv
om det så ut som han bröt opp, var han i
virkeligheten hjemme og tok hevn. Og hevnen
han drömte om, skulle skje ved vold: den röde
revolusj on.
Like til denne krisen er journalisten og den
politiske stridsmannen Karl Martin idéene og
begivenhetene i verden og i Norge, og det kan
derför sis å vaere berettiget at de trenger hans
personlighet i bakgrunnen i romanen. Like fullt
har dette stoffet fått en noe for bred plass.
Hvoretter revolusj onsidéen nesten altfor brått
og kategorisk reduseres til en slags nevrose hos
Karl Martin — som derved riktignok blir
levende for oss. Bifigurene, sunne og
like-fremme mennesker, står sterkere i romanen,
som tross sin ikke helt sikre balanse virker
godt ved sin tyngde og klarhet. Sigurd Evensmo
har en viril og ren stil, og enkelte scener, som
den innledende, minner om Ivar Lo-Johansson
på det beste. Han står i förste rekke blant våre
yngre fortellere.
Hva betyr ikke stil og språk! Så ofte ser man
norske diktere overanstrenge seg på store
fö-lelser, sterke farver og ”malende” uttrykk. Som
en representant for det beste i norsk litterär
tradisjon står den 68 år gamle Cora Sandel,
som nå har sendt ut tre noveller med boktitelen
”Figurer på mörk bunn” (Gyldendal, 11: —).
De er alle skrevet med fin kultur, men er ellers
av noe ujevn kvalitet. Den förste fanger den
trivielle stemningen på et norsk
sommerpensjo-nat för krigen, med tragedien som en skygge
i bakgrunnen: en kvinnelig politisk flyktning
ute fra Europa bor for seg selv i en hytte og
irriterer gjestene litt fordi hun försmår deres
selskap og bridgepartier. Et par hjemlige
nazistdamer understreker historiens poeng, men
har fått en for bred plass i biidet. I 1938 kunne
vel nordmenn ta Hitler alvorlig, men ikke
Quisling.
”Nina” er en romantisk historie om et par
som pröver å dyrke sin kjaerlighet lösrevet fra
den barske virkeligheten, men innhentes av den.
Novellen har poesi, men står temmelig
mal-plasert i en realistisk ramme hvor endog krigen
dukker opp. Best er den siste fortellingen, om
en kvinne som har flyktet fra Wien til
Stockholm og vil holde seg vakker for den mannen
hun håper er i live. Istedenfor å ta arbeid lar
hun seg underholde av en engstelig korrekt,
middelaldrende svenske, som ikke vil tiltvinge
seg den kroppslige pris hun unnlater å betale.
På tross av kvinnens tvilsomme moral blir man
grepet av skikkelsen, og hennes lengsel etter
mannen som Gestapo tok, er betagende.
Svenske lesere bör ha en saerlig interesse av
denne novellen.
Cora Sandel har bosatt seg i Stockholm, og
tidligere har vi som kjent avgitt såvel
Torden-skjold som Holberg til Danmark. Men det er
ikke noe dårlig bytte vi har fått igjen: Aksel
Sandemose! Selv om hans nye bok ”Alice
Atkinson og hennes elskere” (Aschehoug,
12:80) kanskje ikke er den beste han har
skrevet, inntar den en overlegen försteplass i
120
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
