Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - April. N:r 4 - Carl Keilhau: Brev från Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CARL KEILHAU
BREV FRA NORGE
Det lar seg ikke nekte at 1950 var et mindre
godt år for norsk litteratur. Arnulf 0verlands
nye diktsamling var noe av en begivenhet; men
ellers var det ikke meget å svinge hatten for.
Av seriöse romaner og novellesamlinger var det
ikke en eneste fremragende, ingen som var uten
svakheter. Man ventet med spenning på Sigurd
Hoels nye roman, en fortsettelse av «Syndere i
sommersol», men han fikk den ikke ferdig, og
dermed falt faktisk hunnen ut av prosahösten.
En ny roman av Tarjei Vesaas viste seg å vaere
mislykket. Andre kjente forfattere leverte habile
ting, men få nådde opp til sin beste form. Og
debutantene laget ingen oppskakende kanonade.
Best representert var denne gang pussig nok
satiren; Alf Pröysen og Hans Geelmuyden kom
med vittige böker som treffsikkert gjorde narr
av aktuelle samfunnsfenomener i Norge. Innen
gruppen essayistikk skilte Olav Storstein seg
ut med originale, Sherlock Holmes-aktige
analyser av norsk litteratur. Året sto forövrig for
en del i memoarenes og biografienes tegn. De
blir ikke gjennomgått i denne artikkelen; men
jeg henleder oppmerksomheten på Peter Egges
erindringer, Margrete K jaers bok om Nils Kjaer
og hans samtidige og Einar Skavlans bok om
Gunnar Heiberg.
Det så lenge ut til at Arnulf Överland ville
of re seg helt for å bekjempe kommunismen og
det «samnorske» språket i taler, artikler og
pamfletter. Noen dikt som han offentliggjorde
i pressen i löpet av fjoråret, gjorde en betenkt.
Var han på vei nedover som lyriker? Så kom
samlingen «Fiskeren og hans sj el» (Aschehoug,
9: 60), og da viste det seg at det tilfeldigvis
gjennomgående var de dårligste diktene han
hadde sloppet ut på forhånd. Boken er ujven.
Men den inneholder så meget gedigen lyrikk at
den slutter seg ver dig til rekken av Överlands
diktsamlinger. På visse felter betyr den også
en förnyelse.
Minst interesserer noen leilighetsdikt, som er
av vekslende kvalitet. I en gruppe aktuelle
kampdikt savner enkelte poetisk flukt, men alle baeres
oppe av en aerlig harme, og de uttrykker
dikte-rens mening uten omsvöp. Når Överland synes
at folk er hyener, så sier han hyener, og han
fyrer av dundrende salver mot dem som påny
tar krigens konsentrasjonsleire i bruk — de
samme han satt i selv! — og som lar barn lide
nöd. Med etsende forakt brennemerker han
kompromissmakerne som vil «forstå»
diktaturet og som sitter hjemme i sin lune stue og ikke
vil tro på «rykter». Det er dikt som faller i tråd
med hans agitatoriske virksomhet forövrig.
Samlingens tyngdepunkt ligger imidlertid i
de sentrallyriske avdelingene. Överland er over
60 år gammel nå, og under krigen så han döden
i öynene. Flere dikt er tilbakeskuende og former
seg som et regnskap over livet. Her möter man
undertiden en selvironisk beskj edenhet som
ikke alltid er like klaedelig; men det er også
dypt alvorlig selvransakelse. Döden har igjen
fått en bred plass i Överlands diktning. Nå er
det ikke ynglingen som roper sitt bitre: «Jeg er
ty ve forbannede år, og jeg er for ung til å dö!»
Mandig resignasjon preger disse strof ene, hvor
dikteren påny viser sin evne til å foredle de
enkle ordene, og hvor han kan nå den strenge
knappheten i «Mot natt»:
Det stilner om alle strender.
Det mörkner. Natten blir svart og svasr.
Bare stjernene brenner.
Noget hender,
men ingen vet hvad det er.
288
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
