Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - April. N:r 4 - Carl Keilhau: Brev från Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
Ingen visste
at denne dag var den siste.
Nogen jeg kjente,
gikk forbi mig med lukket munn.
Nu er det bare å vente
en liten stund.
Merkelig og rikt er det store titeldiktet, som
strekker seg over 32 boksider. Det bygger på
motivet om ånden i kobberflasken, hentet fra
et eventyr i Tusen og en natt, og handier om
den sjelelige splittelsen som gjör en mann
util-freds med hverdagens virkelighet. I ypperlige,
naturlige og formsikre vers gjenforteller
0ver-land eventyret og dikter videre på det. Det
vir-ker så liketil, men det er en dyptloddende
diktning om Mörkets ånd, som kan smitte mannen
slikt at hans liv glir ut. Patetisk lyder
slutnings-ordene: «Gi mig min ålderdom, gi mig min
död!»
Men Arnulf 0verlands nye bok inneholder
også dikt som innebaerer en glad og kraftig
be-kjennelse til livet. Lykkelig familiefar som han
er blitt på sine litt eldre dager, synger han
varmt om lykken ved å vite at mennesker av
hans eget blod skal overleve ham. Og samlingen
når et höydepunkt i «Adam takker Gud», et
höystemt kj aerlighetsdikt som hörer til de skj
ön-neste 0verland har skrevet.
Siste gang jeg skrev til BLM om norsk lyrikk,
behandlet jeg årene 1945—48. Skal man få et
inntrykk av den aktuelle situasjon, bör det sis
noe om hösten 1949. Da kom den förste rent
modernistiske diktsamlingen i Norge. Det var
«Skyggefektning» (Aschehoug, 8: 55) av Paal
Brekke, en ung lyriker som samtidig sörget
for at T. S. Eliot for förste gang ble introdusert
på norsk gjennom en utmerket oversettelse av
«The waste land». Paal Brekke er tydelig
påvir-ket såvel av Eliot som av svenske fyrtiotalister;
men når han skriver om örkensand, kaktus og
hvite ben, sagmugg, maneter og skipsvrak, så
er det åpenbart tale om et fellesskap også i selve
opplevelsen, og Brekke savner slett ikke original
kunstnerisk kraft når han tolker fölelser av
makteslös angst og fortvilelse. Krigen naermer
ALF PRÖYSEN
seg, men vi kan ikke gjöre noe for å avverge
den. Våre drömmer knuses mot ringen vi er
tvunget til å bevege oss i, mengden av kaotiske
detaljer som vi oppfatter med sansene. Brekke
formår både å levendegjöre disse sansningene
og å gi den desillusjonerte ironien en ekte
undertone av forpinthet. Men ennå er han ikke
noen — skal vi si Karl Vennberg.
Det er bemerkelseverdig at veteranen
Gunnar Reiss-Andersen, som med virtuositet har
dyrket en tradisjonell motivkrets og form, i
1949 plutselig slo om og i samlingen «Prinsen
av Isola» (Gyldendal, 8: 25) leverte en lyrikk
av modernistisk tilsnitt. Det var en kursendring
som minnet om Bertil Malmbergs.
Eiendom-meligst er det store titeldiktet med sine
dröm-melignende vis joner av en gold og meningslös
verden. Saerlig malende og suggestive er bildene
av livet som et Pompei, hvor «hvert öyeblikk
er forstenet». Diktet er stykkevis temmelig
dunkelt, og det spörs om ikke Gunnar
Reiss-Andersen her som i enkelte andre dikt i noen grad har
gitt etter for estetikerens trang til å si tingene
flott — en svakhet man sommetider har kunnet
289
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
