Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - April. N:r 4 - Carl Keilhau: Brev från Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
■samlinger er 0verlands omtalt; foruten den
fortjener de nye bökene til Jan-Magnus
Bru-HEiM og Tormod Skagestad å fremheves.
Begge skriver på dialekt. Jan-Magnus
Bru-heims «Spegelen» (Aschehoug, 10: 70) er på
mange måter karakteristisk for norsk lyrikk i
dag, selv om den rager opp over gjennomsnittet
på grunn av intensiteten i opplevelsene bak
dik-tene. Side om side med stemninger av
personlig ensomhet og lengsel mot et innerlig samliv
med en kvinne löper fölelsen av at hele
men-neskehetens skjebne står på spill, og at det gj
elder å klamre seg til det levende, rotfaste treet
på kanten av avgrunnen. Det kan bli noe
dag-boksaktig over Bruheims selvbekjennelser og
noe snusförnuftig over hans laeresetninger, men
det lyriske talentet er ikke til å ta feil av. Best
er han nå som för i dikt hvor han maner fram
en atmosfere av katastrofe i et idyllisk miljö.
«Mett dag» tolker denne spenningen med
bety-delig kunstnerisk energi.
Med to diktsamlinger bak seg har den tredve
år gamle Tormod Skagestad gjort et klart
fremskritt i «Mörkt vatten glir mot havet»
(Aschehoug, 6:40). Titelen treffer presist bokens
grunnstemning: noe mörkt og rolig glidende.
Skagestad er landskapsmaleren i norsk lyrikk.
Tor hadde hans dikt en overmodig,
ungdomme-lig beruset tone. Nå velger han helst natten og
skildrer den sövnige roen over jernbaneskinner
som löper gjennom norsk natur, eller det tause
mörket over den amerikanske praerien. Et
blinkfyr ved en flyplass eller et langtrukkent
sirenestöt fra et tog skaper kontrast og vekker
uro og forventning. Skagestad er en fin og
egen-artet poet som kan få en naturscene til å leve sitt
>eget hemmelighetsfulle liv og speile dikterens
stemning uten at den uttales direkte. Men
stundom förer naturbeskrivelsene ingen steds hen,
•og da savner man en idé.
Tradisjonen seirer i norsk lyrikk. Meget av
årsaken til at den över en slik mektig innflytelse,
forstår man når man tar for seg Charles Kents
brede antologi i to bind over «Norsk lyrikk
gjennom tusen år». Den kom i 1950 i ny utgåve
•(Aschehoug, 23: 50) ved Eugenia Kielland,
som har foretatt noen mindre revisjoner av
Kents utvalg, fört den fram tjue år til 1939 og
föyet til en avdeling krigsdikt. Man ser at det
er en strålende poetisk arv, som det skal en
usedvanlig selvtillit til å slå vrak på. Utvalget
er ypperlig, og verket kan på det sterkeste
anbe-fales enhver som söker utviklingslinjen i norsk
lyrikk. Det er en oppdagelsereise i et
skattkam-mer.
Tarjei Vesaas’ romaner minner om hans
dikt, og det som er sagt ovenfor om hans styrke
og svakhet, gj elder begge kategorier. I den
romanformen han har nådd fram til i de siste
årene, stiller han opp et samlende hovedsymbol,
med et underordnet system av bisymboler og
realistiske enkeltheter. Helt vellykket var
metoden i «Huset i mörkret», hvor det mörke
huset ble en vis jon av det okkuperte Norge. Det
gikk dårligere i «Tårnet» i 1948, og «Signalet»
(Gyldendal, 12:—), som kom sist höst, er i
mine öyne et regulaert feilslag. Jeg skylder å
gjöre oppmerksom på at denne oppfatningen
ikke deles av andre norske kritikere, som finner
at boken har svakheter, men ikke desto mindre
er et betydelig dikterverk.
Scenen er en norsk jernbanestasjon,
perso-nene togfunksj onaerer og passasjerer som
kommer for å reise med et bestemt tog, tog nr. 1006.
Lokomotivet er koblet til, alle venter at toget
skal gå — men det går ikke, går aldri. Toget,
hovedsymbolet, forestiller muligens livet eller
drömmen om livet, drömmen om å bryte opp og
komme videre. Men toget står, menneskene
makter ikke å rive seg lös fra sin hengemyr av skam
og fornedrelse, sine vaner, selve vesenet som
en gang for alle har preget dem. Av dette
motivet kunne Vesaas antagelig laget et godt dikt.
I romanen flyter tingene ut i forvirret uklarhet,
og boken er like stillestående som toget. De
eneste som det virkelig sk jer noe med, er et ungt
par, Jens og Eva, som treffes på stas jonen og
blir forelsket i hverandre. Om dem hörer vi at
deres forventning og tro ikke knekkes, og de
andre passasjerene fatter et svakt håp fordi de
har dem med seg. Resten av personene konfron-
291
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
