Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - April. N:r 4 - Carl Keilhau: Brev från Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CARL KEILHAU
teres med hverandre i samtaler som fort
opp-hörer å avslöre noe nytt om dem. Replikkene er
snart naivt intetsigende, snart krampaktig
be-tydningsfulle. Boken har en gåtefull dunkelhet
som irriterer istedenfor å egge. Noen
skildringer av selve toget har et ekte poetisk
fosforskimmer, men hovedinntrykket er at Tarjei
Vesaas denne gang har overanstrengt seg på en
allegorisk konstruksjon.
Den episke romantradisjonen i Norge er
brutt. Synderlig dristige er avvikelsene fra den
ortodokse romanformen riktignok sj elden. Den
som er kommet lengst på eksperimentets vei, er
Finn Carling, en av de få norske forfatterne
under 30 år. Etter en lovende debut ifjorfjor
kom han i 1950 med romanen «Nuet og
stem-mene» (Gyldendal, 7: 50). Som i fransk film
presenteres her innledningsvis den unge
sjömannen Johannes i det öyeblikk han slår ned
en mann på en kafé i en havneby og fölger med
mannens kjaereste ombord på en pram. Så
kommer en retrospektiv revy over familie, venner
og venninner hjemme i villaströket utenfor
Oslo — hjemmet som det viser seg at han har
römt fra fordi han overrasket faren i
ekteskaps-brudd. Vi stifter bekjentskap med
guttevenn-skap og erotikk, ungdommens tafatte
rådlöshet og foreldregenerasj onens ubluferdige
egen-kj aerhet.
Skildringen hopper lett fra person til person
og fra tidspunkt til tidspunkt, og hver gang er
det den nye personen selv som erindrer eller
opplever begivenhetene. Det er elegant gjort,
men midt i all hoppingen mister vi dessverre
Johannes. Romanen har of te et kunstig preg
av litteratur som röber et flittig studium av en
rekke möderne forfattere; men man stöter også
på en ekte, personlig tone som gir en rett til å
vente at Finn Carling vil finne bruk for sin höyt
drevne teknikk i böker som det er uomgjengelig
nödvendig for ham å skrive.
Av höstens seriöse prosaböker förekommer
det meg at «Trylleglasset» (Aschehoug, 12: 80)
av Torborg Nedre aas er den som er best
skre-vet. Forfatterinnen har debutert etter krigen og
viste seg med en gang som en raffinert stilist.
At hun heller ikke savnet kvinnelig intensitet
og mot overfor ömtålelige problemer, viste
hennes roman fra 1948, «Av måneskinn gror det
ingenting». Denne gang kommer hun med en
gruppe barndomsskildringer fra hjembyen
Bergen under forrige krigs dyrtid. De er ganske löst
knyttet sammen, og «Trylleglasset» kan like
godt leses som en novellesamling som en roman.
Hvert kapitel har sitt poeng. Fortellingene er
gjennomgående dystre, men de har både poesi,
humor og tragisk alvor, og Torborg Nedreaas
legger for dagen en beundringsverdig evne til
å erindre småpikens verden. Det er virkelig
barndommens luft. Når alt blir så levende,
kommer det av at forfatterinnen kan gjengi
sans-ninger med umiddelbar friskhet — ikke minst
hvordan ting lukter.
Stundom förlåter hun barnekammeret.
«Mi-raklet» er en beskrivelse av hvordan en ung pike
ligger og skal föde et uekte barn, mens moren
legger sin fortvilelse og sitt raseri for dagen og
den gamle bestefaren er et hjelpelöst og
skrekk-slagent vitne. Piken får riene, men hun
gjen-nomförer sin beslutning om ikke å gi fra seg et
eneste skrik. Scenen har en voldsom dramatisk
styrke og viser at forfatterinnen eier et sterkt
kunstnerisk temperament.
Vittig samfunnssatire er man ikke bortskjemt:
med. Det er derför kjeerkomment å få en bok
som Alf Pröysens «Trost i taklampa» (Tiden,
6: 75). Alf Pröysen har etter krigen utgitt en
litteraert lovende novellsamling, men best er han
kjent som visedikter. Visene har nådd et
opplag-på 245 000 og en umåtelig popularitet, og
Pröysen har nok for en del sitt ry som visedikter å
takke for at hans debutroman ble bestseller i
f jor med et opplag på over 50 000. Folk er ellers
ikke så snare til å kjöpe böker på bygdemål,
som Pröysen bruker. Men boken er virkelig
meget morsom. Den behandler problemet
«fluk-ten fra landsbygda», som er blitt diskutert så
meget og så alvorlig både i pressen og i
romaner. Alf Pröysen gjör det til en vits og
driver-blodig gjön med de frasefylte romantikerne som
jamrer over ungdommens svik mot den herlig&
292
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
