CARL KEILHAU BREV FRA NORGE Sigurd Hoels nye roman «Jeg er blitt glad i en annen» (Gyldendal, 15,50) er det sentrale dikterverket i norsk bokhöst 1951; men siden den også föreligger på svensk og ble anmeldt i j anuarnummeret av BLM, skal jeg ikke komme inn på hva den i egenskap av ekte-skapsroman forteller om forelskelsens falming i ekteskapets hverdag og om alderens trage-die. Boken er imidlertid også en tidsroman, og denne siden er det nödvendig å opp-holde seg en stund ved, fordi den kaster lys over grunnleggende fenomener i norsk ånds-liv akkurat nå. Det man bör ha for öye, er at Sigurd Hoel sammen med Helge Krog og Arnulf Överland var föreren for den radikale intelligens i Norge i mellomkrigstiden. Han hadde sterke sosialistiske sympatier, etter at han en tid hadde vært aktiv med-arbeider i «Mot Dag», den berömte gruppen av kommunistiske intellektuelle. I den latter-milde og gledestindrende romanen «Syndere i sommersol» skildret han i 1927 en krets av unge, radikale akademikere av begge kjönn som riktignok led nederlag i sitt försök på å innordne erotikken under fornuftens lover, men som i grunnen fråtset i nederlagene og uanfektet beholdt den optimistiske tilliten til at fornuften nok ville få skikk på verden. Det er den samme kretsen vi möter igjen, 23 år eldre, i Sigurd Hoels nye roman. Og alle sammen er de skuffet i sin tro, på idéene såvel som på kjærligheten. Verden har de sett gå fra krise til krig og fra krig til krise i endelös gjentagelse, og hjemme har de med forfätterens ord opplevd «den sörgelige utvikling av den såkalte radikalismen fra opposisjon, opp-rör, munterhet og magert liv til sindighet, maktens hynder, brede bakdeler i myke stoler, förbund med indremisjon og annen misjon, og fordeling av makt til likesinnede omtrent som utdeling av trumfer i et spill med mer-kede kort». Adressen er tydelig, og boken inneholder en serie lignende utfall mot Det Norske Arbeider-parti, som hudflettes for den utvikling det har gjennomgått etter at det kom til makten. Det gjöres med bitende ironi og glitrende vidd; men det er ikke vanskelig å merke at forfat-teren er dypt skuffet og mismodig, og at han föler seg hjemlös med sine gamle idealer. Man kan feste seg ved mismotet — eller man kan feste seg ved protesten. Sigurd Hoel er typen på den egensindige nordmannen og den intellektuelle oppröreren, og han fortsetter å slåss mot dem som har makten. Det para-doksale er imidlertid, at all den stund makt-haverne i Norge nå er Sigurd Hoels tidligere forbundsfeller og han anklager dem for å ha sviktet idealene og glidd over mot höyre, drives han selv uvilkårlig i samme retning. Fra en kant må jo angrepet rettes, og det må bli höyre, for på den andre siden står kommu-nistene og halvkommunistene, som han minst av alt vil alliere seg med. Selv kan han med åtskillig rett hevde at han er blitt stående på den posten kameratene har overgitt; men alt beveger seg som kjent, og utenfra sett må det konstateres at Sigurd Hoel nærmest befinner seg i den borgerlige leir — som en fremmed. Denne Sigurd Hoels holdning har vært kjent lenge, og den har spilt en stor rolle for de klimatiske forhold i norsk åndsliv i etter krigstiden. Virkningen har vært så meget sterkere fordi Arnulf Överland har kommet til å innta noenlunde samme standpunkt, i skarpeste opposisjon til stalinismen og i et 116