BREV FRA NORGE kjölig forhold til sosialdemokratiets hjemlige skikkelse. Tredjemann blant musketerene, Helge Krog, har trukket seg ut av såvel litteraturen som den offentlige debatt — om det nå er alderen og skrivetrettheten som gj ör seg gjeldende eller om han ti er fordi han ikke synes han har noen å tale til. Kanskje synes ikke Sigurd Hoel det heller; desto mer beund-ringsverdig er det at han har fortsatt sin utrettelige selvransakelse og gitt ikke bare ærlige, men kunstnerisk fullgyldige uttrykk for sitt syn. Forresten ser det da ut til at han ikke mangler publikum; hans siste roman er kommet i 25 000 i Norge. At de tre förerne har nektet å akseptere utviklingen, er uten tvil det mest bemerkelses-verdige, men likevel bare ett av symptom ene på splittelsen, motlösheten og förvirringen in-nen den radikale intelligens, og denne splittelsen utgjör et höyst betydningsfullt trekk i biidet av norsk åndsliv og norsk litteratur i dag. Den er ikke av ny dato; den henger sam-men med den alminnelig utbredte mistillit till rasjonelle lösninger av menneskens problemer i vår opprevne tid og med inntrykket av en lang rekke tapte skanser, hvorav særlig de som markertes ved navnene Moskva-proses-sene og Stalin—Hitler-pakten kom til å få en ödeleggende virkning. Korrumperingen av det store sosialistiske eksperimentet i Sovjetsam-veldet har mer enn noe annet bidratt til den markante ideologiske svingningen til höyre som for tiden finner sted over hele verden. Denne svingningen til höyre, som åpenbart danner bakgrunnen for de nye retningene i litteraturen, har imidlertid brukt lengre tid på å gjöre seg merkbar i Norge enn i de fleste andre land. Först under bokhösten 1951 er de nye signalene reist for alvor; men nå er de da også så iöynefallende at jeg skulle ta meget feil om ikke norsk litteratur for öyeblikket står ved et avgjörende skille. Så meget av «moder-nismens» estetiske utenverker finner man rik-tignok ikke, men den ideologiske tendensen er tydelig. Situasjonen har visse likheter med den som SIGURD EVENSMO oppsto i 1890-årene, da skuffelsen over det radikale Venstrepartiets konservative holdning falt sammen med den alminnelige fin de siècle-stemning som gikk over Europa og resulterte i det som i norsk litteraturhistorie kalles ny-romantikken. Sammenligningen skal ikke pres-ses; men det er fristende for eksempel å trekke en parallell mellom Sigurd Hoels nye bok og Alexander Kiellands «Jacob» fra 1891, den siste romanen han skrev för han trett og skuf-fet trakk seg ut av litteraturen. Hovedtyngden av sitt satiriske skyts bruker Sigurd Hoel i karikeringen av den nyomvendte sosialisten og tidligere höyremannen rektor Gabrielsen, en oppkomling blant de folkelige makthaverne. Nettopp en slik oppkomling var Kiellands Torres Snörtevold, bare med den forskjell at det var de gamle fine aristokratene han slo seg fram blant og tråkket på. Når det har tatt så lang tid för de nye strömningene gjorde seg sterkere gjeldende i Norge, har det flere grunner; jeg skal bare antyde et par. Det politiske klima er én. Vel 117