CARL KEILHAU er det så at Arbeiderpartiet er blitt mer konservativt enn det var; men det ligger allikevel et stykke til venstre for de fleste partier i verden, og Norge er det eneste europeiske land som har beholdt en ren sosialdemokratisk re-gjering. Hva norsk litteratur angår, har den sterke rötter både i en nasjonal og en radikal tradisjon. Det har vært noe provinsielt ved den, men også noe friskt og livskraftig som henger sammen med den enkle folkeligheten. Norske diktere har strittet imot utviklingen og i det lengste nektet å betrakte kampen for sunn förnuft, frihet og menneskekjærlighet som frukteslös; opplevelsene under krigen mot nazismen styrket troen på at en slik kamp var mulig. Når nå tydeligvis omslaget er kommet, bör man naturligvis hilse velkommen det som melder seg av dikterisk förnyelse og kunstne-riske landevinninger. Men for min egen del må jeg innrömme at jeg samtidig ser noe tragisk i det som skjer. Det nye heter romantikk, eskapisme, religion og formdyrkelse; veien dit går gjennom fortvilelse og kapitulasjon. Så plutselig og fullstendig skjer omslaget selvsagt ikke; meget av det nye fölger sidespor, og meget av det gamle fortsetter. Om det har virket som et stagnasj onstegn, dette at norsk litteratur hittil i stor utstrekning har fulgt mönstrene fra tredveårene, må det også frem-holdes at noe av det beste i vår diktning er frembrakt av forfattere som har holdt fast ved den radikale tradisj onen. En talentfull for-kynner av pasifistiske og feministiske idéer er Finn Havrevold; jeg minner om de gode ro-manene «Walter den fredsommelige» og sær-lig «Skredet». Mindre vellykket var hans debut som dramatiker i höst med skuespillet «Jubileum» (Aschehoug, 6,65, utgitt i bokform men ikke oppfört). Handlingen utspiller seg i et ikke nærmere angitt land og dreier seg om opprettelsen av et internasj onalt forlagskartell, som skal standardisere diktningen og uteluk-kende utgi böker som egner seg for overset-telser og millionopplag. Mot denne skumle plan opponerer en eldre, berömt humanistisk dikter og den unge idealistiske forfatteren Karsten med kjæreste. Stykkets idé-konflikt er klart bygget opp, og kj ærlighetsscenene er vakre og höystemte. Det er derför mulig at det kan gjöre seg på scenen; men når man leser det, virker det altfor tydelig; skurkene i skikkelse av en forlegger og hans höyre hånd avslörer seg öyeblikkelig selv på det groveste. De positive idéer som i förste rekke Karsten står som talsmann for, er i og for seg utmer-kede; men foruten kvinnedyrkelsen er det en pasifisme og en slags utopisk sosialisme som i den aktuelle situasjon virker fullstendig vir-kelighetsfjern og underlig gammelmodig. Tendensen retter seg etter alt å dömme mot ame-rikanismen og Atlanterhavspakten, og begge deler kan jo være ille nok; men den som ikke ser hvorfra den verste faren truer, må i en år-rekke ha gått med skylapper. Da Sigurd Evensmo i höst kom med et nytt og tredje bind i den selvbiografisk anströkne romanserien om den unge Arbeiderparti-j our-nalisten Karl Martin Bårdsen, hadde man ventet at han ville forfölge de politiske proble-mene som ble reist i den forrige boken «Flaggermusene». Tiden var der annen halvpart av tredveårene, fram til den 9. april 1940, og spörsmålet for Karl Martin og hans unge kamerater var om de skulle tilpasse seg partiets nye linje, som innebar et kompromiss med det borgerlige samfunn. I den nye romanen «Hjemover» (Gyldendal, 13,50) er imidlertid disse problemene skjövet fullstendig til side, og Karl Martins rent personlige konflikter dominerer. Dette kan té seg som en flukt fra en vanskelig problemstilling, og det virker symptomatisk i den situasj on j eg har beskrevet. Men det har nok vært maktpåliggende for Evensmo å konsenterere seg om den personlige ransakelsen av Karl Martin; kanskje har han også tatt skrekk av erfaringene fra «Flagger-musene», hvor ideologisk-kollektive og psyko-logisk-personlige elementer var blandet på en måte som gikk ut over komposisjonen. Kunst-nerisk betyr konsentrasj onen i den nye boken en påtagelig vinning; «Hjemover» er en fast komponert roman, velskrevet i en klar, masku- 118