CARL KEILHAU OLA VIKER et eneste desperat skrik mot sine egne hem-ninger og mot verden; alt er brutalitet, angst og ulykke, godhet, slövhet og vanmakt, og Adam skriker: Idioti, banalt, vrövl, drittkjer-ring, dass. Boken minner försåvidt meget om Bengt Anderbergs «Kain», og munner som den ut i den absolutte nihilisme — som jo er stadiet för det romantiske. Bokens avslutning, hvor hovedpersonen sis å ha frigjort seg selv, rokker ikke ved dette inntrykk. Om «Aldrende Orfeus» ikke nettop bringer noe budskap, har den imidlertid sin store in-teresse både som tidsdokument og på grunn av sine psykologiske og romantekniske kvaliteter. Hva den gir av naturalistiske melan-kolske kaféinteriörer fra Oslo, klassiske i norsk litteratur, virker bare forstemmende, og de utförlige skildringer av Adams finnede an-sikt og utfordrende geberder utgjör et sterkt irritasj onsmoment. Men det er samtidig noe gripende ved denne unge mannens totale rådlöshet, og bak det grove skriket merker man en grenselös lengsel etter noe som er anner-ledes', lengselen er av Brekke skildret med fin poesi. Etterhvert avdekkes også et omfat-tende psykologisk mönster i boken, som viser at intrigen er knyttet med oppfinnsom og sik-ker hånd. Man har for seg en utpreget möderne roman, med symbolske og poetiske elementer komponert inn i den realistiske handlingen. En större litterær begivenhet er likevel en debutroman av den 36 år gamle Agnar Mykle, som i 1949 trådte inn i litteraturen med en lovende novellesamling, «Taustigen». Hans roman med den uheldige titelen «Tyven, ty ven skal du hete» (Tiden, 14,50) plaserer ham etter mitt skjönn med ett slag i förste rekke blant våre prosaister. Boken er båret oppe av sterk lidenskap og virker som den er skrevet i en sammenhengende ström. Agnar Mykle leg-ger for dagen en betydelig skildrende evne, fremfor alt i gjengivelsen av sanseinntrykk, og han sitter inne med store språklige resurs-ser. Sommetider får man riktignok inntrykk av at han merker dette selv og at hans en-tusiasme löper av med ham; han hengir seg da til en oppramsningsteknikk som virker tret-tende. Imidlertid har han en egenskap til som er særlig verdifull: Han har sans og talent for å filosofere. Innskutt i romanen finnes for eksempel noen betraktinger over en bestemt side ved norsk psyke som utgjör ytterst stimu-lerende lesning. Disse filosofisk-resonnerende innslagene kan minne om Aksel Sandemose, og det er ikke det eneste likhetspunktet; Agnar Mykle beskjeftiger seg nemlig med nöyaktig samme motivkrets som Sandemose: kjærlighet og drap. Nå, det er ikke bokstavelig talt et drap som blir begått i «Tyven, tyven skal du hete», men vel en kraftig voldshandling som i sin psykologiske betydning kan sidestilles med dråpet. Hovedpersonen, den förti år gamle kringkastingsmannen Ask Grande, går med neveslag lös på en hotellportier som har over- 120