BREV FRA NORGE rasket ham under en erotisk akt, og for dette överfallet blir han tiltalt ved domstol. Romanen skildrer rettssaken, samtidig som den i retrospektive avsnitt forklarer grunnen til at Ask reagerte så voldsomt overfor «kikkeren». Agnar Mykle nöyer seg imidlertid ikke med å skildre og forklare; boken er en glödende forkynnelse av den erotiske kjærlighetens frie rett og en höysang til det spontane og naturlige, det fargerike og blodfulle. Stikk imot tendensen i så mange norske dikterverk, for eksempel Finn Havrevolds skuespill, forsvares mannens rett til å være sterk. Agnar Mykle leverer dette forsvaret med stor og medrykkende kraft. Men i sin iver etter å være ærlig og rettferdig i den psykolo-giske analysen river han faktisk sitt forsvar i stykker i det öyeblikk han forteller at Ask selv en gang har opptrådt som voyeur og at dette gir en vesentlig del av förklaringen på hans ubeherskede raseri mot hotellportieren. Og det lar seg ikke nekte at man stiller seg betenkt til de ridder-romantiske anskuelser som Agnar Mykle gjör seg til talsmann for. Man er hjertens enig når han tordner mot det grå i det demokratiske velferds- og kont-rollsamfunnet. Men hva flyvende faner og klingende spill kan före til, har vi på den an-nen side sett nok av skremmende eksempler på. Denne bokhösten i Norge böd også på en annen og minst like oppsiktsvekkende roman-debut som Agnar Mykles. Det var den 54 år gamle gårdbrukeren og skogeiren Ola Viker som plutselig dukket opp med en barndoms-og ungdomsskildring fra en storgård på Östlandet. «Gullskoen» (Gyldendal, 10,50) er vaskeekte romantisk, og dermed har man ett nytt eksempel på at når en litterær strömning som den romantiske melder seg i det öyeblikk det åndelige værlaget er behagelig, er det ikke bare slik at folk blir romantikere, men de som alltid har vært det, kommer fram fra sine skj ulesteder. Ola Vikers bok utgjör en diame-tral motsetning til det man lenge har vært vant til i norske bygderomaner, hvor slit og elendighet har vært hovedtemaet. Ökonomiske ODD EIDEM (med rosett) och ANDRÉ BJERKE bekymringer eksisterer ikke i «Gullskoen»; gutten Karl vokser opp i rommelige forhold og kan hengi seg til å dyrke sine talenter, som går i retning av versediktning og fiolinspil-ling, og til å betrakte natur og mennesker med den våknende estetikers vare og skarpe blikk. Det er ikke noen «handling» i den forstand i boken; den består av en rekke mer eller mindre frittstående stemningsbilder eller episke skisser. Men disse bildene som speiler Karls utvikling fra liten gutt til student er ualminnelig levende. Ola Viker har en halvt behersket-litterær, halvt umiddelbart-frodig og innfallsrik måte å fortelle på som virker meget godt, og boken byr som helhet på en inn-tagende blanding av noe gammeldags patinert og noe nyutsprungent friskt. Innslagene av fin ironi og dempet humor forhöyer gleden over denne vår litteraturs originale og overraskende nyervervelse. Da en del replikker er gjengitt på bred östlandsdialekt med ordene skrevet slik de uttales, vil svenske lesere antagelig ha vanskeligheter med dem; men försöket er umaken verdt. Helt lössloppen er humoren i to komedier som André Bjerke og Odd Eidem har skrevet sammen og utgitt i bokform under fellestite- 121