CARL KEILHAU len «Videnskap og lidenskap» (Aschehoug, 12,20). De handier begge om spökelser, som griper avgjörende inn i personenes liv og gir stötet til at deres anskuelser forvandles. Ko-mediene er for en stor del crazy-betonet og kan med fordel nytes som ren humor. Men det er selvsagt ingen tilfeldighet at de to tid-ligere marxistene, lyrikeren Bjerke og dramatikeren Eidem, har slått seg på noe så hy per -romantisk som spökelser, og ser man et öye-blikk alvorlig på skuespillene, finner man en romantisk tendens av reneste vann. Det förste av dem, «Tror du jeg spöker?» viser hvordan en agnostisk vitenskapsmann blir omvendt til spiritualismen som fölge av at hans venn og professorkollega, en fanatisk materialist, omkommer under et eksperiment og går igjen som spökelse. Helten er en munter dögenikt og en charlatan av en krystallskuer, som for-kynner stykkets moral og budskap: «Verden er en midtsommemattsdröm!» Den andre komedien, «Et farlig hus» (opfört på Carl Johan-Scenen i Oslo), er historien om hvordan kjærligheten i skikkelse av to forlengst avdöde elskende beseirer den puritanske pröys-serånd hos en barsk gymnastikklærer og hans kuede, grå husholderske. De nye strömningene er også kommet til uttrykk innenfor gruppen essayistikk, filosofi og faglitteratur. För han döde i januar i år, rakk den ingeniörutdannede forfätteren, journalisten og amatörfilosofen Georg Brochmann å fullföre sin bok «Mennesket og evigheten» (Aschehoug, 27,80). Den slutter seg til to tid-ligere populærfilosofiske verker, «Mennesket og maskinen» og «Mennesket og lykken», og inmeholder et försök på vitenskapelig å be-grunne et dogmefritt religiöst livssyn. Det skjer nærmest i tilslutning til den engelske naturvitenskapsmannen og filosofen J. G. Ben-nett og hans lære om den «femte dimensjon», som skal komme i tillegg til den einsteinske firedimensj onale rom-tid og være av ikke-sansbar, sjelelig natur. Dimensjonen benevnes anti-tid eller evigheten. Brochmann refererer bl. a. også til den svensk-amerikanske astronomen Gustaf Strömberg, og han bringer inn stoff fra de forskjelligste kunnskapsområder, som han har tilegnet seg ved en ualminnelig omfattende lesning. Foruten å være teknisk og naturvitenskapelig skolert legger Brochmann for dagen en fördomsfri, sant humanistisk ånd, og den som vil sette seg inn i hva möderne forskning på områder som det astrono-miske, elektrodynamiske, biologiske og para-psykologiske har brakt av resultater som gir muligheter for spiritualistiske tolkninger, kan knapt få noen bedre veileder enn denne kloke, omenn ikke alltid nöyaktige polyhistoren. Her er ikke plass til noen dröftelse av temaet «tro og viten». Likevel må det bemerkes, at selv om man aksepterer teorien om en ikke-fysisk virkelighet og en organiserende intelligens som skaper av og drivkraften i universets ut-vikling, kan jeg ikke se at Brochmann gjör noe alvorlig försök på å vise at den materia-listiske determinisme i så fall finner erstatning i noe annet enn en religiös predestinasjons-lære — og dermed er man like langt med de etiske problemene. Georg Brochmann fastslår med Koestler at vi nå er på vei fra kommisarens tid til yogiens. Som rimelig kan være, gir denne utviklingen seg enda tydeligere utslag i lyrikken enn i prosaen, og om ny norsk lyrikk vil jeg gjerne skrive i et senere brev. 122