BREV FRA NORGE Sonetten bærer et umiskjennelig preg av fin-de-siècle. — Slik må man i Jens Björneboes dikt stadig beundre det kunstneriske raffine-memt, som sikrer ham plass blant våre fremste yngre lyrikere. Men som regel får man fölelsen av kjölighet og avstand, og det hender at for-finelsen slår over i det altfor nydelige, det artifisielle og endog affekterte. Det er også vanskelig å dele dikterens estetiske nytelse når han med en viss vellyst kjeler med tanken på menneskenes lidelser eller Kristus på korset. Dödsens alvor betyr derimot den lidende Kristus for Gunvor Hofmo, en ung lyriker som ikke hörer hjemme i noen gruppe. Diktsamlingen «Nattergaler» (Gyldendal, kr. 10,—) er hennes tredje og hittil ubetinget beste. Hun begynte med å tolke smerten ved ensomheten i bittert klagende vers, hvor jeget bak ordene stundom trådte nesten altfor tyde-lig fram. Det som er skjedd med Gunvor Hofmo siden, er at hun har akseptert ensomheten som skjebne. Selvmedlidenheten har veket plassen for medfölelse med andre ensomme og lidende mennesker, samtidig som hennes biide av tilværelsen i stigende grad er blitt religiöst farget. Til Getsemane og korset förer veien i denne diktning. Og nå kan hun tale om «lidelsens jubel» og om smerten som en rikdom, etterstrebt med misunnelse av de sjellöse barbarene. Nå elsker hun kniven som stakk nattergalens öyne ut, fordi den blinde ensomme synger vakrere enn alle andre: «smerten, smerten er den skjönne tone!» Gud er ensomhet og smerte. Gud er i de nakne knausene ved havet, i de höstlig svarte og våte trærne, i den gråbleke skumringen, i den ödslige vinden. I slektskapet med det stumme og forlatte finner dikteren tröst og föler Hans nærhet. En kvinnebyste speiler full-brakt lidelse og et lys av grenselös ömhet og fred. Men Gunvor Hofmo vil ikke bare synke ned i passiv hengivelse og gjemme seg med sin smerte. Det er i den nye diktsamlingen en tone av kamp og trossig utfordring: Ensomheten er en verdi som er hennes egen, og den vil hun slåss for. Denne modige klarheten har gitt hennes poesi kraft og marg, og samlingen om kjernen i personligheten har medfört en kunstnerisk modning. Fremdeles hender det at hun famler etter ord, fremdeles kan man peke på mis-lykkede, ja liketil fullstendig ödeleggende bilder. Men oftere er nå billedbruken nettopp blitt hennes styrke. Oppdagelsen av de ensomme ting, den ensomme natur har skaffet henne muligheter for å nærme seg det uutsigelige indirekte, og gang på gang oppnår hun at en visjon fortetter seg hemmelighetsfullt mellom verselinj ene. Det er dikt fylt av en tung, smertelig skjönnhet, som glimtvis når det sublime. «Blinde nattergaler» er en meget be-tydelig diktsamling. En god pröve på Gunvor Hofmos evne til å mette en kulissefattig scene med stemning gir «Kveldsang»: Men enda, enda er jeg ikke trett. Jer er en våken evighet av lengsel. Alle menneskets bönner har jeg bedt. Og Du lot taushet röre ved mitt fengsel. Ja, Din taushet, gjennomtrengt av svar fra snegrå lökkers skumringssåre varhet. Det er som om du tenner alt som var og lar det lyse med en skyldfri klarhet. Men blåsten kommer. Bare kvelden er, og barn som leker, barn som skal bli stille. Og altets ensomhet i frosne trær hvis mörke armer holder alt jeg ville ... Ensomhetsfölelsen deler bydikteren Gunvor Hofmo med bygdedikteren Tor Jonsson. Men Tor Jonsson fant ikke den gud han ropte på i sin nöd, og han orket ikke å fortsette den tunge veien. I j anuar i år tok han sitt eget liv, 34 år gammel. Diktboken «Ei dagbok for mitt hjarte» (Noregs boklag, kr. 8,90) er utgitt posthumt; den var nesten ferdig fra forfätterens hånd. Sammen med tre föregående samlinger viser den at det er en av Norges store lyrikere som er gått bort. Den siste boken inneholder enkelte mindre vellykkede og til dels likegyldige ting, som forfätteren kanskje ville ha skåret vekk under en avsluttende gjennomgåelse. Men hovedmas- 357