CARL KEILHAU sen av de 57 diktene rager höyt; de beste er kanskje toppene i Tor Jonssons lyrikk. Og selv om kjennskapet til hans skjebne ikke kan influere på den kunstmeriske bedömmelsen, må han beundre hvordan han har förmådd å skape stort diktning midt under kampen om sitt liv. Fremfor alt må man rent menneskelig bli ytterligere grepet og oppskaket når man vet at denne poesi om döden inneholder noe annet enn ufarlige stemninger. Tor Jonssons dikt er i sannhet en dagbok for hj ertet. Her er et menneske som hvert öyeblikk er klar over at det gj elder valget ved den siste korsveien, og vi lytter til den indre dialogen hvor verdiene veies mot hverandre. I dette regnskapet er det mer enn dikterens personlige tungsinn og ulykke som teller. Hele vår generasjon er dödsmerket. Menneskene er ikke frie; de er dyr i blinde instinkters vold. Tor Jonsson maler situasjonen i store skrekk-bilder som i det visjonære «Pompeji», eller han utbryter: Brorskap er berre ei hjelp til styrke for den som vil drepa brör. Döden lokker med fred og glemsel; ordet «sjölvmord» står der uten omskrivning. Dik-teren erkjenner at det er en flukt og kaller det en fristelse av Satan. Dypt grepet forstår vi at selve disse dikt har vært midlet til å holde tungsinnet og fristelsen fra livet — diktene, og så tanken på én som har ham kjær. Men han leter etter en fastere stötte, etter Gud. Ingen har lengtet sterkere, og stundom synes han at han skimter Kristus i mörkret. Men han får bare taushet til svar, og så skjærer Tor Jonssons beske ironi igjennom: Å vera god når Gud gjev evig lön er varebyte bakom alle blånar. Han vet ikke om det er Gud han får se på den andre siden; men han föler at han står ved grensen, og at det ingen vei er tilbake; der hvor han gikk, finnes det intet håp. Så gir han seg over til jorden, den ensommes fedre-land: Kom susande, seinhaustnatt, kom ned over jorda og göym meg. Kom syngjande, dag, kom att med glede til andre og glöym meg. Med slike ord av ro og ydmykhet reiser Tor Jonsson et verdig minnesmerke over seg selv. Mer betagende enn noe annet i denne merke-lige poetiske dagbok er kanskje dette at dik-teren fra förste stund er seg bevisst hvordan striden vil ende, og at han i fölelsen av alt å stå hinsides evner å skjenke etterslekten sin omsorg og å takke for det han har hatt av gleder. Det er en storhet som minner om Henrik Wergelands på dödsleiet: Kven skal eg takke for det eg fekk sjå sola gå under og berga bli blå? Kven skal eg takke for all denne æra i dette å gå her og vera og vera — Kven skal eg takke for det eg fekk li så gleda fekk grunn å röte seg i? Skogen har göymt meg og jord har eg femnt, men kven eg skal takke har ingen nemnt. (Til ein namnlaus) Med en slik enkel monumentalitet hevdes de beste tradisjoner i norsk lyrikk. Også Inger Hagerup har vist at hun kan nå mester-skapet i den strenge, ordknappe stilen; men hun gjör det sj elden i den lille samlingen «Mitt skip seiler» (Aschehoug, kr. 5,55). Et par leilighetsdikt virker mer eller mindre som fyllekalk, og boken står som helhet ikke på höyde med hennes tidligere. Försök i retning av det folkevise-romantiske eller det billedrikt symbolske tyder på at disse genrer ikke ligger for dikteren. Men for sin fölelse av hj ertets ensomhet og lengselens innesperring finner hun som för vakre og stemningsfulle uttrykk, og diktet om Emily Dickinson hörer til de 358