BREV FRA NORGE aller beste Inger Hagerup har skrevet. Hun föler seg i slekt med dette mennesket som måtte gjemme sitt kjölige intellekt og sine hef-tige fölelser fordi hun av skjebnen var pålagt å være kvinne. Inger Hagerup gir först i noen linjer et biide av den veloppdragne, sirlig hvit-kledde unge piken som törker stöv og vänner blomster, skriver brev til slekt og venner og i ett og alt er den kjærlige söster og lydige datter. Så flammer det til av opprör i diktet: Men den skjulte ilden herjet. Og det stumme skriket skrek. Og bak jomfruburets låste dör og lette blondekapper lå en fremmed ingen kjente. Altfor ensom. Altfor tapper. Lå en kald kirurg og lyttet til sin egen nakne smerte. Og mens puten kvalte skriket, obduserte hun sitt hjerte. I «Tidlig ungdom» minnes Inger Hagerup vemodig-bittert ungdommens alltid skuffede dröm om at noe avgjörende skulle skje og bryte ensomheten. Her klinger en grunntone i hennes diktning: Noe utenfra må redde oss. Men det skjer ikke, for alt er uavvendelig. En vidt forskjellig innstilling möter vi hos André Bjerke, som 33 år gamniel utgir sin femte diktsamling, «Den hemmelige sommer» (Aschehoug, kr. 7,80). Når han er misfornöyd med tilværelsen, klager han ikke, men anklager seg selv for å ha sveket sin ungdom, og i atten-åringens lengsler ser han ikke noe passivt og elegisk, men noe fruktbart aktiviserende. Det verste er å slöves og stivne til som et metallisk ledd av et maskineri. Fra sin debut har Bjerke uavbrutt hyllet den frie, lekende livsutfoldel-sen. Med tiden er det blitt stadig klarere at denne forkynnelsen ikke er ensbetydende med en oppredd seng for dögenikter, men innehol-der en dypt alvorlig livsanskuelse: Den som bevarer friskheten i sanser, tanker og fölelser, er i stand til å gi og motta kjærlighet og skape noe av sin fantasi. Stivner en til, er det i angst og hat, kulde og gråhet. André Bjerke finner slående bilder for denne anskuelsen i et dikt om bjerken, «min lyse navnesöster blant trærne». Men fremfor alt står barnet for ham som et lys levende symbol for den umiddelbare hengivenheten og den åpne forventningen og oppdagergleden. Og etter at han har fått egne barn, er det kommet en rikdom av virkelighetsnære trekk inn i hans poesier om barnet i dröm og lek. Selv har André Bjerke som lyriker utviklet evnen til å drömme og leke. Leke spökefullt, vittig og festlig, som i tre övergivne vårdikt, eller leke alvorlig. Enkelte av de seriöse diktene eier nå en förening av klare og levende bilder, fölelses-dybde, harmonisk ro och fullendt teknisk utformning. Fra Bjerkes diktsamling, uten tvil hans beste hittil, skal de innledende terzinene i «Uvirksomhetens timer» gjengis: Uvirksomhetens timer! Alle ord og handlinger forstummer: Ingen vind får kruse sommerkveldens glatte fjord. Det er en skj ærgårdsstillhet i ditt sinn, der sund og viker ligger oljeblanke og fanger skumringens forventning inn. To nelliker ved stranden står som slanke og bleke alterlys, i kvelden tent for ditt tilbakeblikk, din eftertanke. Åtskillig törrere skriver Bjerke i et par dikt hvor han vil utvikle sine idéer om sinnets frie bevegelighet til en metafysisk teori om univer-set som et åndelig hele, og hvor han polemi-serer mot materialismen; det er nærmest versi-fiserte artikler. Men den kjensgjerning at han hevder et slikt standpunkt er interessant. På tross av sin förankring i naturvitenskapelig tankegang og i en johannesvejensensk apetitt på håndfast virkelighet, er André Bjerke på-virket av den antroposofiske kretsen, som han holder en viss kontakt med. Av de fem lyrikerne som er omtalt her, er to klart religiöse. Tor Jonsson sökte Gud uten å finne ham. André Bjerke gjör front mot rasjonalismen. Om det er for dristig å trekke slutninger av dette, kan man kanskje slutte noe 359