CARL KEILHAU av selve det forhold at lyrikken har hatt et nytt kronår i norsk litteratur. Poesi behöver ikke å være romantisk og slett ikke spiritua-listisk; men poesien pleier å trives best i tider med et bestemt åndelig værlag. Om de norske forfatterne jevnt over lar sverdet hvile når det gj elder livsanskuelser, slåss de til gjengjeld desto kraftigere om språket. Motsetningene er i det siste blitt så ufor-sonlige at de har fört til sprengning av Den Norske Forfatterforening. En gruppe riks-målsforfattere har meldt seg ut i protest, fordi de mener at föreningen gjennom å være re-presentert i «Norsk Språknemnd» har enga-sjert seg i språkpolitikken og medvirker til å ödelegge riksmålet. «Norsk Språknemnd» er en konsultativ komité som ble oppnevnt av Kirke- og Undervisningsdepartementet i mars i år med det mandat å fremme til-nærming mellom de to skriftspråk «bokmål» (riksmålet) og «nynorsk» (landsmålet). Det skal skje «på norsk folkemåls grunn». Hva uttrykket «norsk folkemål» egentlig betyr, er et omstridt spörsmål, men jeg skulle tro at definisjonen «talemålet hos de brede lag av folket» vil kunne aksepteres av de fleste. Det kan også defineres negativt som «ikke-riks-mål», altså hverken den skriftlige tradisjonen av blandet norsk og dansk opprinnelse eller det dannede talespråk som er knyttet til denne skriftlige tradisjon. Teoretisk skulle begrepet «norsk folkemål» innbefatte talespråket hos de brede lag også i byene. I praksis har det vist seg å bety hovedsakelig talespråket i lavlands-bygdene på Östlandet, isprengt elementer fra språket hos de brede lag i Oslo by. Striden i Den Norske Forfatterforening har stått om representasj onen i Norsk Språknemnd, og den kom etterhvert til å dreie seg om det prinsipielle spörsmål, hvorvidt föreningen skulle stille seg nöytral eller engasjere seg i språkpolitikken. Opposisj onen hevdet den oppfatning at all den stund medlemmene står splittet i sitt syn på språkspörsmålene, må ikke föreningen sette disse spörsmål under avstem-ning og ta parti for flertallet, fordi det vil medföre en krenkning av mindretallets vitale interesser. Hva angår det foreliggende kon-krete tilfelle, representasj on i «Norsk Språknemnd», mente opposisjonen at Forfatterfor-eningen ikke kunne stille seg nöytral på annen måte enn ved å holde seg utenfor nemnda, mens tilslutning til nemnda betydde språk-politisk engasjement. Fra flertallets side ble det hevdet at det ene standpunkt ikke var mer nöytralt enn det annet. Nektet man å være med i Språknemnda, betydde det at man tok av-stand fra dens språkpolitiske program. Flertallet mente at Forfatterforeningen under en-hver omstendighet måtte være representert, for at forfatterne kunne gjöre gjeldende sin innflytelse på språkutviklingen. Og man kunne i allfall ikke innta et avvisende standpunkt för man hadde sett hvordan Språknemnda kom til å arbeide i praksis. Forfatterforeningen behandlet saken på i alt fire möter i löpet av årene 1949—52. På det tredje, i januar i år, kom det til en realitets-avgjörelse. En uravstemning blant föreningens ca. 200 medlemmer ga 109 stemmer for og 46 imot representasj on i Norsk Språknemnd. (22 av de 109 og 6 av de 46 stemte subsidiært for et kompromissförslag, som gikk ut på at föreningen skulle være representert, men ikke bundet av mandatet for nemnda.) Kort tid etter ble medlemmene av Språknemnda oppnevnt av departementet. Blant medlemmene var det store flertall erklærte tilhengere av den offisielle «samnorsk»-politikk. Opposisj o-nen i Forfatterforeningen mente da at det ikke lengre kunne herske skygge av tvil om at Språknemnda var et språkpolitisk instrument, og de forlangte innkalt et ekstraordinært medlemsmöte i mars. Alt etter den förste urav-stemningen hadde styremedlemmet, lyrikeren Claes Gill meldt seg ut i protest. Nå erklærte 21 forfattere at de ville melde seg ut og danne en egen förening, «Forfatterforeningen av 1952», dersom Den Norske Forfatterforening fastholdt sin representasj on i Språknemnda. De 21 var prosaforfatterne Yngvar Hauge, Sigurd Hoel, Helge Ingstad, Gabriel Scott, 360