BREV FRA NORGE Harald Thaulow og Hans Aanrud. Lyrikerne Per Ameberg, André Bjerke, Carl Keilhau, Gunnar Reiss-Andersen og Arnulf Överland. Dramatikeme Karl Ludvig Bugge, Stein Bugge og Finn Bö (Forfatterforeningens visefor-mann). Vitenskapsmennene Francis Bull, Harry Fett, Rolv Laache, A. H. Winsnes og Peter Wessel Zapffe. Essayisten Alv G. Schjel-derup. Opposisj onens resolusjonsforslag falt på mötet 20 mars med 20 mot 35 stemmer. Sammen med et motförslag gikk det deretter til urav-stemning. Resultatet forelå den 22 april og viste at opposisj onen var nedstemt med tallene 115 mot 49. Sprengningen var et faktum. Hvor mange det blir som melder seg ut i alt, er ikke på det rene i det öyeblikk dette skrives. Selv om det var det prinsipielle spörsmål, språkpolitisk nöytralitet eller partitagen, som Forfatterforeningen etter opposisj onens opp-fatning hadde til avgjörelse, er det klart at vurderingen av den offisielle språkpolitikk spilte en avgjörende rolle for fraksjonenes standpunkt; dette kom da også klart til ut-trykk under de långvarige debattene i föreningen. Om den aktuelle språkpolitikk kan det i störste korthet sis at den daterer seg fra 1934, da Stortinget ga en rettskrivningskomité det samme oppdrag som Norsk Språknemnd har fått nå, å fremme tilnærming mellom de to skriftspråk på norsk folkemåls grunn. Den nye rettskrivningen, den tredje i Norge på 31 år, trådte i kraft i 1938. For nynorskens vedkommende innebar den at skriftspråket ble sterkere preget av dialektene i de folke-rike flatbygdene på Östlandet, mens det tid-ligere overveiende hadde bygget på de mer alderdommelige, form- og klangrike dialektene på Vestlandet og i fj ellbygdene. Nynorsken forble likevel en bygdemålsnormal. Betydelig mer omfattende inngrep ble det foretatt i riks-målet — «bokmålet». Mens de tidligere rett-skrivningsendringer av 1907 og 1917 hadde medfört en forholdsvis moderat fornorskning av riksmålet, vesentlig gjennom ortografiske reformer, betydde 1938-reformen noe langt mer. Ord- og böyningsformer ble i meget stor utstrekning gjort identiske med de nynorske, samtidig som en rekke landsmålsord ble introdusert gjennom ordlistene. En stor del av de nye, såkalte radikale for-mene var valgfrie. Kirke- og Undervisnings-departementet föreskrev imidlertid at de radikale, det vil si de samnorske eller nynorske formene, skulle foretrekkes i lærebökene på bokmål i skolen. Allerede i selve rettskrivningen var det åtskillig som vakte motstånd; men det er uten tvil inngrepet i valgfriheten som har gjort språkstriden i de siste årene så voldsom. Vi som taler og skriver riksmål, be-trakter en mengde av de nye ordene og ord-formene som fremmede og kunstige, og vi kan ikke passe dem inn i vårt naturlige språk. Særlig skarpt er det blitt kritisert at den klassiske norske litteratur er blitt översatt og om-diktet til samnorsk i skolebökene. Mot denne fremgangsmåten har det reist seg en lands-omfattende «Foreldreaksjon mot samnorsk», som förlänger at skolebarna skal få undervisning i det norske språk som tales i hjem-mene. Hittil har det innlöpt 200,000 skriftlige protester mot samnorsken. Det er riktig å se riksmålsforfatternes aksjon i Forfatterf oreningen ikke som et isolert litterært fenomen, men som et ledd i en större bevegelse. 361